Hva har en omstridt manøver i ishockey med politikk å gjøre? Mer enn du tror. Her er en lekse om hvilken taktikk du kan velge i innspurten av en valgkamp – når du ligger an til å tape.
Å spille Hockey med åpent mål
I 2018 skrev de amerikanske fondsforvalterne Clifford Asness og Aaron Brown den vitenskapelige artikkelen «Pulling the Goalie: Hockey and Investment Implications». Å trekke ut målvakten før kampen er slutt er en kjent og kontroversiell taktikk i ishockey. Når man ligger under i sluttminuttene, bytter enkelte trenere ut målvakten for å sette inn en ekstra offensiv spiller, i håp om å utligne – selv om det betyr at man må spille slutten av kampen med åpent mål.
De to forvalterne gravde seg ned i tallene for å se om denne taktikken statistisk sett er fornuftig. Svaret var ja. Det neste spørsmålet var: Når bør man ta ut målvakten? Jo, når du har kommet til et punkt i innspurten av kampen der du har mer å vinne enn du har å tape. De fleste som byttet ut målvakten gjorde det når det bare var et minutt eller to igjen av kampen, men var det riktig tidspunkt?
Tallenes tale var krystallklar: Lag som lå under burde bytte ut målvakten med en ekstra offensiv spiller langt tidligere enn de vanligvis gjorde. De burde faktisk gå til dette dramatiske skrittet hele ti minutter før kampslutt – altså langt tidligere enn hva de gjør i dag. Det vil gi dem langt større statistisk sjanse for å utligne eller vinne. Så hvorfor gjør ikke trenerne det? Hvorfor kvier mange seg fra å trekke ut målvakten, og hvorfor hvorfor venter man til det bare er et par minutter igjen av kampen?
Først og fremst, skriver Asness og Brown, fordi treneres suksess ikke ligger i å utligne, men i å oppfattes som gode trenere. Om treneren taper en kamp 100 – 102, kan han fremdeles oppfattes som en dyktig trener. Men om han gambler på å trekke ut målvakten tidlig, og kampen ender med et mye større tap (som det jo er en risiko for) vil han oppfattes som en dårlig trener. Ja, selv om han vinner ved å opptre annerledes og ukonvensjonelt, kan det gi negative reaksjoner. Derfor tar ikke treneren sjansen, selv om han vet at statistikken tilsier at han burde gjøre det.
Sport, penger eller politikk – psykologien er den samme
Akkurat slik er det i porteføljeforvaltning også, skriver Asness og Brown. En fondsforvalter som opptrer forutsigbart, oppfattes som ryddig og skikkelig. Hva så om hennes portefølje taper penger når marked faller? Det gjør jo de fleste andre også. En forvalter som derimot opptrer annerledes, som gjør uventede og uvanlige taktiske trekk, blir raskt oppfattet som kontroversiell og risiko-glad, selv om hun tjener penger når markedet faller. John Maynard Keynes sa det slik: «Worldly wisdom teaches that it is better for reputation to fail conventionally, than to succeed unconventionally.” Det er resultatet av en kultur der det å opptre politisk korrekt for de fleste er viktigere enn å levere gode resultet. Dette, konkluderer de to forvalterne, gjelder like mye i fondsforvaltning som i ishockey.
Det samme gjelder også i politikken. Forestill deg at du er i sluttspurten av en valgkamp. Strategien du har lagt ser ikke ut til å fungere, men valgkampen er nå inne i sin tolvte time og det er for sent å endre overordnet strategi. Men du har allikevel handlingsrom: Du kan gjøre nye, uventede taktiske trekk. Du vet du vil fremstå som annerledes og ukonvensjonell. Du vet du vil tiltrekke deg negativ oppmerksomhet og få kritikk. Men du vet også at nedturen bare vil fortsette dersom du ikke handler. Hva gjør du? De fleste blir sittende stille. De skyr unna ukonvensjonelle taktiske manøvrer som vil vekke negative reaksjoner. Fordi de føler at den mulige oppsiden ikke står i forhold til den kostnaden de må betale ved å agere annerledes enn folk forventer av dem.
Hvorfor blir så mange sittende stille i båten, heller enn å ta en sjanse når man ligger under? Svaret er enkelt. Dersom man taper vil det være et resultat som hele partiet er en del av. Hele laget har sammen sluttet opp om strategien, skissert taktikken og gjennomført valgkampen som best man kunne. Man står på sett og vis sammen om tapet. Men dersom ledelsen gjør uventede nye taktiske grep helt på slutten av en valgkamp, kan de ende med hele skylda for tapet. Dessuten er mange redde for at et slikt trekk skal få dem til å fremstå som desperate. Hensynet til eget rykte blir viktigere for dem enn muligheten til å kunne snu den negative trenden for partiet.
Kennedy endrer spillet i tolvte time
Det finnes heldigvis også eksempel på det motsatte. La oss se til USA. Året er 1960, og det er en knapp uke til folket skal gå til valgurnene for å velge president. Da blir Martin Luther King og en gruppe borgerrettighetsforkjempere arrestert og fengslet. De hadde i protest satt seg ned i en restaurant som var forbeholdt hvite. Republikanernes kandidat, visepresident Richard Nixon, nektet å kommentar saken. Men demokratenes kandidat John F. Kennedy ringte Kings kone for å uttrykke sympati med King-familien og tilby sin personlige støtte.
Hans bror og kampanjeleder, Bobby Kennedy, reagerte først med sinne og frykt på brorens støtteerklæring. Den kostet dem mange velgere i de segregerte sørstatene og dermed kanskje valgseieren. De to brødrene kunne ha besluttet å sitte stille i båten, i håp om at hendelsen ville koste dem så få velgere som mulig. Men med bare få dager igjen av valgkampen gjør Kennedy-brødrene et uventet og dristig taktisk grep. De engasjerer seg tungt og får løslatt King. De bruker også alle muligheter til å fronte og markedsføre saken.
I sørstatene raser hvite velgere mot Kennedy, og flokker seg i stedet til Nixon. Men Kennedys uventede taktiske grep har på noen dager snudd opp ned på det politiske landskapet. Demokratene trekker nå til seg millioner av nye svarte velgere. De avgjør valget til Kennedys fordel i de fem svingstatene Delaware, Illinois, Michigan, New Jersey og South Carolina.
På valgdagen velges John F. Kennedy som USAs president med knappe 49,7 prosent oppslutning mot Nixons 49,5 prosent. Det er et utrolig jevnt valg. Kennedy-brødrene kunne sittet stille i båten den siste uken av valgkampen og tapt. I stedet våget de å gjennomføre et uventet taktisk trekk, selv om det utløste en flodbølge av kritikk fra deler av det demokratiske partiet. De våget å ta ut målvakten før kampen var slutt, og vant en knepen seier.
Arbeiderpartiet stanser lekkasjen
Et nyere norsk eksempel finner vi fra Stortings-valgkampen i 2017. Arbeiderpartiet hadde nådd formkurven for tidlig og fløt inn i den intensive valgkampen uten noen tydelig agenda som kunne utløse sterke positive følelser hos velgerne. Oppslutningen sank uke for uke frem mot valgdagen. Da gjorde Jonas Gahr Støre og valgkampledelsen et uventet taktisk trekk: De gikk rett i strupen på Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug i alle medier. De løftet anstendighet og verdighet som politisk sak og evnet å endre dagsorden i sluttspurten av valgkampen. Som vi vet vant ikke Arbeiderpartiet valget. Men det uventede taktiske trekket fungerte slik det var ment: Støre og valgkampledelsen stanset velgerflukten. Fordi de våget.
Selvsagt fungerer ikke slike grep hver eneste gang. Men når pilen allerede peker nedover og valgdagen nærmer seg er ofte det beste rådet – i politikk som i hockey – å ta ut målvakten før kampen er slutt; gjør et uventet taktisk grep som vekker oppsikt, som kan forandre dagsorden og kanskje endre kampen til din fordel.
Les mer om Kennedys valgkamp i 1960 her:
https://valgvinner.no/strategi/fornyelse-som-overordnet-politisk-strategi/