Primærvalgkampen i USA er over. Bernie Sanders skapte eufori blant mange på venstresiden i det demokratiske partiet da han vant flere tidlige stater, men ble allikevel overkjørt av Joe Biden. Bidens seier er simpelthen et resultat av at han lyktes med strategien han har hatt hele tiden: Å vinne South Carolina og samle de moderate velgerne. Allikevel kan Sanders sitte med nøkkelen til både Bidens og Trumps fremtid.

Den republikanske strategen Lee Atwater fikk i sin tid flyttet tidspunktet for primærvalget i South Carolina til rett før den viktige Super Tuesday som avgjør så mange stater. Dermed kunne en kandidat som hadde tapt de tidligste statene vinne der, gjenerobre dagsorden og bli slynget inn i Super Tuesday med en enorm drivkraft. Atwater brukte dette trikset for å hjelpe Ronald Reagan og George H.W. Bush. Det var også dette Bill Clinton gjorde i 1992 i South Carolina (og Georgia), noe som ga kampanjen hans kraft nok til å vinne syv av de åtte statene som det året stemte på Super Tuesday. I store deler av forrige århundre var New Hampshire staten alle ville vinne, fordi en seier der ga inntrykk av at man var den mest populære kandidaten nasjonalt. Etter Atwater har South Carolina overtatt denne statusen.

Som jeg skrev i en kommentar på Valgvinner.no allerede i januar var dette hele tiden Joe Bidens strategi. Biden står sterkt blant svarte velgere, som det er mange av i South Carolina (og få av i de tidligere statene). Biden slo Sanders overveldende i denne avgjørende velgergruppen, samtidig som Biden har sterk appell også blant mange hvite arbeider- og middelklassevelgere. Gjennom å utklasse konkurrentene i South Carolina skapte han kraften som lot ham dominere fullstendig under Super Tuesday, der han vant 10 av 14 stater. Dermed var seieren så godt som sikret.

Bernie Sanders visste hele tiden at en seier i South Carolina var Bidens hovedstrategi. Men han tok få grep for å motarbeide den. Han maktet ikke å få flyttet frem noen av de statene hvor han selv lå godt an, og han spilte ikke ned betydningen av staten. Tvert imot bidro han til å sette mer fokus på South Carolina. I seiersrusen fra de tidlige statene, spesielt Nevada, trodde Sanders at han faktisk hadde en sjanse til å gjøre et godt valg i South Carolina. Han lot seg rive med. Det var en ødeleggende strategiske tabbe. 

Med hjelp fra sterke krefter i den innerste demokratiske sirkelen, som Barack Obama og Bill Clinton, fikk Biden ytterligere drahjelp før Super Tuesday. De hjalp Biden med å overtale andre moderate kandidater, som Pete Buttigieg og Amy Klobuchar til å trekke seg og gi sin støtte til Biden. Det samlet de fleste moderate velgere i det demokratiske partiet bak den tidligere visepresidenten. Samtidig maktet ikke Sanders å samle venstresiden bak sitt kandidatur. Mest bemerkelsesverdig var det at Elizabeth Warren nektet å støtte Sanders, selv etter at hun trakk seg fra konkurransen. Dermed viste Biden at han var en samlende kraft, mens Sanders fremstod mer og mer som leder for en enkel fraksjon.

Som jeg skrev i januar var Bidens største styrke at mange demokratiske velgere tror han er den av kandidatene som har størst sjanse til å slå Donald Trump. På en pressekonferanse før han trakk seg, innrømte Sanders at velgerne syn på hans «valgbarhet» var et stort problem. I 2020 er det ett hensyn som er viktigere for de demokratiske velgerne enn alle andre: Å kvitte seg med Trump. Mange demokratiske velgere som faktisk likte Sanders var usikre på om andre velgere var villige til å stemme på ham. Derfor stemte de heller på Biden selv også. Det viktigste for dem var å samle seg bak en utfordrer som de trodde kunne slå Trump.

Ironisk nok er dette også Trumps største styrke: At hele den politiske debatten handler om man er for eller imot Trump. Så sterk motstand fra venstresiden hjelper ham med å mobilisere høyresiden, i et land som er stadig mer polarisert. Hans suksessoppskrift er å mobilisere 25% av den totale velgermassen, kjernen av den republikanske leiren, og samtidig demobilisere nok demokrater til at han vinner. Trump vant faktisk valget i 2016 med på denne måten – fordi han lyktes med å få en stor andel velgere i sentrum og på venstresiden til å sitte hjemme eller stemmer på et tredjeparti. I 2020 vil han forsøke å gjenta denne suksessoppskriften. Og nå har han langt flere ressurser, et sterkere valgkamp-apparat og mye mer penger i krigskassen enn han hadde i 2016.

Nyere målinger viser at nesten hvert tiende velger som oppgir at de misliker Trump, nå sier de vil stemme på noen andre enn demokratene. Det er en gavepakke til presidenten. Trump vil gjøre alt han kan for å dytte demokratiske velgere vekk fra Biden. Taktikken er brutale personangrep, mistenkeliggjøring og latterliggjøring. Han bryr seg ikke om at moderate velgere skyr unna Trump, for målet hans er ikke å tiltrekke seg disse velgerne, men å manipulere dem vekk fra demokratene.

Dersom Biden skal lykkes, må han derfor makte å mobilisere nok demokratiske velgere – både moderate og de som er fast plantet på venstresiden. En forutsetning for å slå Trump er at Bernie Sanders og hans tilhengere (som stjerneskuddet Alexandria Ocasio-Cortez) driver en svært aktiv valgkamp for å få folk til å stemme på Biden. Sanders må kort sagt gjøre for Biden det Hillary gjorde for Obama i 2008. Mange av Hillarys velgere var kvinner med ett eneste mål: Å få valgt USAs første kvinnelige president. Etter at Obama slo Hillary i primærvalget var mange av dem sinte og ville sitte hjemme på valgdagen. De ønsket ikke å stemme på Obama. Men Hillary klarte å få dem til valgurnene allikevel. Hun kastet seg inn i valgkampen og drev en forrykende kampanje for å få Obama valgt. Spørsmålet er om Sanders har samme evne til å lede sine tilhengere inn i Bidens leir.

Bernie Sanders kan dermed sitte med nøkkelen til både Bidens og Trumps fremtid. Han kan komme til å avgjøre presidentvalget, selv om han ikke ble demokratenes kandidat. Men å overbevise millioner av Sanders-følgere – som kjemper for dramatisk forandring av det amerikanske samfunnet – om å stille opp for moderate Biden blir ikke lett. Spesielt ikke under korona-pandemien som sluker så mye av dagsorden nå.