Denne uken var vi vitne til et utrolig comeback. Den en gang så populære presidenten Lula da Silva, som endte i fengsel for korrupsjon, gjenvant folkets tillit og ble på ny valgt til president mot alle odds.
Valgnatten endte med at venstresidens Lula kapret 50,9 prosent av stemmene, mens den sittende presidenten, Bolsonaro, fikk 49,1 prosent og måtte se seg slått. Seieren markerte kroningen på et fenomenalt comeback, som de fleste så som umulig for bare noen år siden.
Så sent som i 2019 tilbrakte Lula 23 timer om dagen i isolat, i en fengselscelle som huset lite annet enn han selv, en stabel bøker og en tredemølle. Han kjempet mot korrupsjons-dommen som hadde ruinert ryktet hans og sendt han i føderalt fengsel.
Så seiret Lula i domstolene. Domstolene slo riktignok ikke fast at Lula var uskyldig, men forkastet de tidligere korrupsjons-dommene. (Lula var dømt for å ha mottatt en leilighet og gratis renovasjonsarbeider fra utbyggere som hadde mottatt store statlige kontrakter.) Etter 580 dager i føderalt fengsel, kunne han forlate cellen. Lula hadde handlet uklokt og stilt seg lagelig til for hogg. Men han var fri igjen. Med et skadet omdømme startet han jobben med å bygge opp igjen tilliten fra folket.
Lula kommer fra beskjedne kår. Foreldrene hans var analfabeter, selv har han bare fem års skolegang. Han ble metallarbeider, ble aktiv i fagbevegelsen, og viste seg å ha både gjennomslagskraft og leder-talent. Fagbevegelsen var hans viktigste maktbase og plattform, da han første gang ble valgt som president i 2003. Etter fengselsoppholdet gjenerobret han derfor først tilliten og ledervervet i nettopp denne maktbasen; Latin-Amerikas største fagforening.
Mens hans politiske motstandere fortsatte sine anklager og personangrep, har stadig flere velgere på venstresiden blitt lei av skandalene. Deler av mediene har fortsatt angrepene på Lula, også etter løslatelsen. «Globo [Brasils største TV-kanal] har kalt meg korrupt i fem år nå,» sukket Lula nylig i et intervju med YouTube-legenden Felipe Neto. Selv om enkelte målinger viser at mange velgere fortsatt anser Lula som skyldig, har altså flertallet valgt å stemme på ham igjen.
Det er et comeback som stadfester en gammel politisk virkelighet: Over tid vil velgerne – uavhengig av pressens angrep og avsløringer – velge politikere de føler at kjemper for sine interesser, selv når de anser dem som skyldige. I boken «Behind the Curtain of Power» beskriver jeg blant annet en episode der det samme skjedde med Bill Clinton. I valgkampen i 1992 ble det avslørt at Clinton hadde sneket seg unna verneplikten mens jevnaldrende gutter ble sendt i døden i Vietnam. I fokusgrupper svarte de fleste velgerne at de ikke trodde på Clintons uskyld. Tvert imot trodde de på anklagene. Allikevel sluttet de opp om Clinton, fordi han snakket om dem og sakene de var opptatt av. Dessuten var de lei av skandalefokuset og medias evige angrep. På tross av flere skandaler vant Clinton, og fikk kallenavnet The Comeback Kid. Nå har Lulas motstandere lært den samme politiske leksjonen.
Den viktigste delen av Lulas comeback har vært de uttallige timene han har reist rundt til hver krok av landet for å møte så mange mennesker som mulig. På gata. På store arrangementer. På arbeidsplasser og skoler og sykehus. Han har gjort alt han kan for å vise at han bryr seg om vanlige arbeidsfolk, og at han kjemper for dem. Og flertallet har valgt å tro på engasjementet han har vist.
En annen viktig del av comebacket har vært at han har bygget en så bred koalisjon som mulig. Sentrumspolitikeren Geraldo Alckim stilte mot Lula i presidentvalget i 2006. Nå tok Lula sin tidligere rival inn i varmen som sin visepresidentkandidat. Han har også bygget bro til kommunister på ytterste venstre, og næringslivs-ledere fra sentrum-høyre. Slik har han vist velgerne at han har lederegenskapene til å samle en bredere koalisjon enn han styrte med tidligere.
I tillegg hjelper det alltid å ha en kontroversiell og delvis upopulær motkandidat. Den sittende presidenten, Bolsonaro, har styrt i reneste Trump-stil. Han har åpent benyttet løgn og usannheter i sin politiske kommunikasjon, rasert regnskogen, og brukt alle typer angrep mot Lula og andre politiske motstandere. Og utvekslingen mellom de to har minnet mer om krigstilstander enn politisk debatt; Bolsonaro har stemplet Lula som en korrupt skurk og kommunist, mens Lula har svart med å kalle Bolsonaro autoritær og inhuman.
Kampen for Brasils arbeiderklasse, og å løfte de fattige inn i middelklassen, er som før Lulas viktigste politiske sak. Han har gjennom hele valgkampen angrepet det han kaller «elitene», mens han selv har fremstått som en folkets leder. Og kanskje har kontroversene og skandalene som på kort sikt har vært så skadelige, over tid bidratt til å styrke Lula. Han er Brasils mest omtalte og kontroversielle politiker – det gir mange fiender, mens også mange tilhengere. Dessuten, at han blir angrepet gang på gang – av pressen og av politiske motstandere – men alltid reiser seg igjen, har blitt en sentral del av appellen hans blant vanlige arbeidsfolk. Lula gir seg aldri. Som en kvinne i 40-åra sa på et Lula-arrangement i forrige uke: «Lula er som oss. Han er en fighter.»
Og nå er han igjen valgt som president i Brasil med 59 mot Bolsonaros 57 millioner stemmer.
Kilder: New York Times, Washington Post, The Guardian, BBC, Financial Times