Alle spør hvem som vant den store partileder-debatten. Det er feil spørsmål. Spør heller hvem som tapte.

Den store partileder-debatten fra Arendal viste med all tydelighet hvordan den politiske slagmarken ser ut bare fire uker før valget. Der pågikk det flere slag samtidig – men bare ett av dem blir avgjørende for hvem som ender opp i statsministerstolen. 

Det ene slaget stod mellom de tre partiene som presenterer seg som miljøparti; SV, MdG og Venstre. De fyrte av så mange skudd mot hverandre som mulig. Men løsningene de presenterte var stort sett de samme. Her har MdGs Une Bastholm en fordel. Hun kunne overse alle andre politiske saker, og bare messe klima. På kort sikt er dette hennes største styrke, og kan berge henne over sperregrensa. På lang sikt er det hennes største svakhet, og kan forhindre MdG i å bli et bredt parti.

Skudd fra flanken

Ute på de to flankene gjorde Frp og Rødt alt de kunne for å trekke velgere. Bjørnar Moxnes ønsker å være vaktbikkja på Stortinget. Han har retorikken på plass og slapp de sedvanlige angrepene på Rødts trøblete historie. Men han mangler sjarmen som Mímir Kristjánsson viser i Rogaland. I debatten forsøkte Moxnes å gjøre Rødts løfte om å legge ned 150.000 industriarbeidsplasser i oljen til en vinnersak. Det gikk så som så. Han virket allikevel langt mindre panisk enn partilederen på den andre ytterkanten, Sylvi Listhaug. 

Frp sliter fortsatt i skyggen av at de har vært støttehjul for Erna i åtte lange år. Nå håper de at valget av Listhaug som ny partileder skal få dem tilbake i siget. Listhaug er kjent for kontroversielle utspill om innvandring. Dersom Frp får innvandringsspørsmålet tilbake på dagsorden, har de muligheten til å vokse raskt inn mot valgdagen. Men de andre partiene ser ut til å gjennomskue taktikken. På tross av at Listhaug forsøkte seg gang på gang i partilederdebatten, var det ingen som svelget agnet. 

De to fløypartiene ropte høyt, men ble fullstendig overskygget av SVs Audun Lysbakken. Der andre skjøt med løskrutt i munnen på hverandre, lobbet Lysbakken retoriske granater mot høyresiden. Og fikk inn flere treff. Tydelig, forståelig og empatisk. Holder han denne formen de fire neste ukene kan det løfte SV flere prosent.

Fra solid til miserabelt

I motsetning til Lysbakken briljerte ikke Trygve Slagsvold Vedum, slik han kan når han er i slag. Men ingen er tvil om hva Vedum mener eller hvem han kjemper for. Det gir en viss styrke. Riktignok er Sp under press på målingene. Vedums problem kan bunne i partiets utspill om at de åpner for å kunne samarbeid tett med Høyre. De fleste av velgerne som løftet Sp over 20 prosent for et halvt år siden ønsker et skifte i Norge. Og de så Vedum som den tydelige opposisjonspolitikeren. Det siste de vil er å stemme på Sp og ende med Høyre i en maktposisjon. Sp-utspillet om å være åpne for Høyre-samarbeid var derfor valgkampens mest uforståelige, rent strategisk. Allikevel ser det ut til at Vedum kommer til å levere et anstendig valgresultat.

To partiledere som ikke fremstod som solide var KrFs Kjell Ingolf Ropstad og Venstres Guri Melby. Til deres forsvar er de ferske som partiledere, og dette er eliteserien. De hadde likevel behov for å få inn flere treff enn de maktet. Melby gjorde en hederlig innsats i å forsøke å bryte gjennom i miljøpolitikken. Men forsvaret av hvorfor et miljøparti bør danne flertall med Frp, virker fortsatt merkelig på mange miljøvelgere. Venstre var et sosial-liberalt parti, men det sosiale har bleknet. Partiet kan klare sperregrensa, men ligger ikke an til noe godt valgresultat. Venstre fremstår som hardt, teknokratisk og uten empati for dem som ligger nede.

KrF-lederen ble kveldens taper. Ropstad klarte ikke å bryte gjennom, han utfordret men fikk aldri frem egen politikk. Han fikk ikke en gang sendt en eneste hilsen hjem til de kristne miljøene, til tross for at han trenger å mobilisere basen sin. Han nevnte familiepolitikken, men ingenting om vår kristne kulturarv, eller verdikampen som har vært partiets livsblod. KrF ser ut til å kunne havne under sperregrensen. Ropstad har fullført demonteringen av det gamle folkepartiet som fikk 13,7 prosent i 1997, og hørtes nå mer ut som en fløy i Høyre enn et eget parti. Bare en direkte kampanje rettet mot de kristne miljøene, KrFs kjernevelgere, kan få KrF over sperregrensen nå.

Den viktigste forskjellen på generalene

På hver side av slagmarken ruvet de to generalene. Dette var Erna Solberg og Jonas Gahr Støres viktigste slag. For Erna var det kvelden der hun måtte starte snuoperasjonen. Jobben hennes var å blåse flamme av glørne, spre godt humør og motivere velgerne til å tenke seg om en gang til – og søke tilbake til Høyre. Slik ble det ikke. Ingen kan betvile Ernas dyktighet. Hun leverte en stødig innsats, men ikke nok til å snu en trend.

Jonas Gahr Støre var bedre. I klimadebatten erobret han rollen som den kloke lederen som forstår både folks hverdagsutfordringer og den store klimautfordringen, og vil bygge bro mellom dem. Han fikk inn flere gode treff på høyresiden. Men viktigst for Arbeiderpartiet var det at Jonas fremstod som den soleklare lederen på rødgrønn side. Budskapet til velgerne var tydelig; ønsker du et skifte blir det med Jonas.

Men midt i alle disse slagene er det ett slag som er viktigere enn noe annet, og her var partileder-debatten avslørende. Den viktigste forskjellen på Erna og Jonas er nemlig denne: Begge er avhengige av to andre parti for å lykkes. Jonas er avhengig av Senterpartiet og SV, som begge ligger godt an. Erna er på sin side helt avhengig av KrF og Venstre, som leverer dårlige resultat på målingene, bare fire uker før valget. Det er en gedigen hodepine for Erna.

Alle spør hvem som vant den store partileder-debatten. Det er feil spørsmål. Spør heller hvem som tapte. Det gjorde KrF og Venstre mandag kveld. Her ligger nøkkelen til hvem som ender opp i statsministerstolen etter valget. Det blir fire spennende uker fremover.