Selv om vi fortsatt er midt inne i korona-krisen, ser vi allerede klare konturer av det som kommer. Pandemien kan føre til et politisk jordskjelv som endrer det norske politiske landskapet. Det er spesielt tre store endringer som kan skifte maktbalansen fremover – om noen griper muligheten.
1. Klimakrisen kan ikke lenger dominere alene
Den største og viktigste endringer er en direkte følge av at velgerne nå tydelig ser at klimakrisen ikke er den eneste store utfordringen vi som samfunn må være forberedt på å møte. Korona-krisen er den første alvorlige pandemien vi som lever i dag får føle på kroppen. Men det kommer ikke til å bli den siste. Når dette er over, må det norske samfunnet gjøre store grep slik at vi er bedre forberedt på neste pandemi.
Den norske politiske debatten har lenge hatt et ensidig fokus på klima som den store utfordringen vi må løse. Men verden er langt mer kompleks, og stadig flere ser andre utfordringer som truer menneskeheten, som fremtidige pandemier og atomvåpen-trusselen i en ustabil verden. Begge disse er like viktige som klimautfordringen. Verden har nå fått øynene opp for pandemier. Alt tilsier at én eller flere hendelser med tiden vil gjøre trusselen om atomvåpen like aktuell.
Alt dette vil i stor grad påvirke det norske politiske landskapet. Enkelte partier har de siste årene fokusert nærmest utelukkende på klimautfordringen. Så lenge velgere flest levde i den tro at dette var den eneste store utfordringen som truet menneskeheten, ga det stor uttelling. Nye målinger viser at disse partiene i dag betaler prisen for det ensidige fokuset. Klimakrisen er selvfølgelig fremdeles en stor utfordring som må løses. Men den er ikke den neste.
Det er liten tvil om at alle partier fremover vil gjøre alt de kan for å vise at de er handlekraftige i kampen mot pandemier, ikke først og fremst fordi det er en stor politisk gevinst, men fordi dette er blodig alvor. De som lykkes vil spille en viktigere rolle i norsk politikk det neste tiåret. Politisk vil noen også være kloke nok til å posisjonere seg som tydeligere forkjempere for mer atomkontroll og atomberedskap. Dette for å ligge i forkant av den bevisstheten som vil komme.
2. Sterkere oppslutning rundt offentlige løsninger over hele landet
I en krisetid som denne øker oppslutningen rundt de offentlige løsningene. Jobben som hver dag uføres av alle i helsevesenet fyller en stor del av vår bevissthet. Men også flere andre offentlige tjenester vi ikke fokuserer så mye på i en ellers hektisk hverdag kommer tydelig frem nå. De som arbeider med vei, vann og kloakk. De som tømmer søpla vår og håndterer avfallet. At skoler og barnehager griper mer inn i livene våre enn vi ofte tenker på. Vi er helt avhengige av dem.
Vi trenger en offentlig sektor som raskt og effektiv kan stille opp når det kreves. Uansett hvor du bor. Det gir ny kraft til kravet om livskraftige lokalsamfunn over hele landet. Vi trenger et sterkt forsvar, heimevern og sivilforsvar også i fredstid når ikke-militære kriser oppstår. Vi trenger et helsevesen som ikke er for sentralisert og som får flere ressurser, fordi vi må være beredt på å kunne håndtere mer enn ordinære hverdager. Som grunnmur trenger vi god lokal infrastruktur – butikker, offentlige tjenester, bredbånd – over hele landet.
Nedstengingen av det norske samfunnet for å bekjempe epidemien har også rammet hundretusenvis av arbeidstakere og investorer. I slike tider ser alle viktigheten av en sterk offentlig sektor og et stort offentlig oljefond. Selv høyreregjeringen pøser ut offentlige penger for å avhjelpe situasjonen. Velgerbevegelsen som åpnet for stadig mer privatisering av det offentlige har stoppet opp, enten midlertidig, eller for en lengre periode – avhengig av hvilke partier som evner å bygge størst tillit rundt sine løsninger for fremtiden. Hvem stoler vi mest på når nye arbeidsplasser skal skapes? Hvem kan skape trygghet hos investorene som skal skape dem? Disse spørsmålene vil prege den norske politiske debatten i mange år fremover.
3. Flere velgere søker trygg havn – og verdsetter ekte lederskap
Som alltid når stormen setter inn søker mange til trygg havn. Så også norske velgere. Dette er ikke tidspunktet for eksperimenter og vingling. Vi ønsker oss trygge og solide ledere. Umiddelbart betyr det høyere oppslutning om de to største styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre. Men dette er i dag mer persondrevet enn tidligere. Også politikere fra andre partier kan derfor etterhvert fylle en slik rolle, dersom de evner det.
Vi trenger ekte lederskap. Men i dag lider stadig flere folkevalgte av politiker-sykdommen handlingslammelse. Mediene jakter i flokk, nyheter spres på få sekunder fra ett medium til et annet, og det kan nesten bli umulig for et medieoffer å rette opp et feilaktig etterlatt inntrykk når det først er skapt. Denne nye medievirkeligheten gjør at de folkevalgte ikke lenger først og fremst måles på sin handlekraft eller hvilke resultat de faktisk leverer, men snarere på hvilke feil de gjør eller beskyldninger som rettes mot dem. Alle vet at den beste måten man kan unngå å gjøre feil på, er å gjøre så lite som mulig, eller i alle fall så lite kontroversielt som mulig. Derfor har vi i en periode vært preget av at det politiske Norge i større grad har handlet i etterkant av hendelsene, først når det har blitt et folkekrav.
Den nye politiske virkelighet krever folkevalgte som er villige til å ta vanskelige valg og fremstå som kontroversielle. Som ser den nye virkeligheten og handler tidlig. Som bygger beredskap og sterke fellesskapsløsninger. De kommer i større grad enn tidligere til å bli belønnet av velgerne og egne partifeller de neste årene.
Det skal ikke mye til for å skape et politisk jordskjelv som endrer maktbalansen i norsk politikk. En velgerforflytning på 10-15 prosent er nok. Vi er altså inne i en skjebnetid som kan endre det norske politiske landskapet, dersom noen griper mulighetene og utnytter disse nye spillerommene. Det store spørsmålet nå er ikke hva, men hvem.