Etter ti år med det konservative partiet i førersetet mener seks av ti velgere at regjeringen under Boris Johnson gjør en dårlig jobb. Allikevel vil ikke velgerne ha Labour. Noen kommentatorer mener dette kun handlet om Brexit, men sannheten er langt mer sammensatt. Tvert imot minner situasjonen mistenkelig mye om den partiet var i på starten av 1990-tallet.
La oss starte i 1992. Etter tretten år med konservativt styre tapte Labour valget for fjerde gang på rad. I etterkant av nederlaget skrev partiets parlamentsmedlem Giles Radice en rapport som startet slik:
‘We seem to be having an endless recession.’
‘If you lose your job, the chances are that if you get another, it’ll be longer hours and smaller wages.’
‘We’re living off savings and I just don’t know what we’ll do the month after next.’
‘People can’t afford eye tests and dental checks. It’s like before the NHS when people couldn’t afford to get hetter.’
‘We live in a more violent society.’
These are not Labour voters speaking. They are responses of Tory voters … As such they demonstrate only to clearly the scale of Labour’s election defeat and the mountain which it still has to climb. For although these voters are so clearly dissatisfied with many aspects of Tory Britain, they were still not prepared to vote for the Labour Party.»
Valgrapporten som ble ført i pennen av etter nederlaget slår fast av for mange velgere i Storbritannia fremdeles så på Labour som et parti som ikke er styringsdyktig; som for økonomisk utrygt; som for opptatt av å hjelpe de fattige, men ikke middelklassen; som ensidig opptatt av å øke skattene. Partiet lå for langt til venstre til å virke forlokkende på moderate velgere i sentrum. Velgerne var ikke klare til å gi Labour en sjanse. De stolte rett og slett ikke på at partiet var styringsdyktig. Så de stemte på den konservative regjeringen, selv om de følte at landet var på gal vei. Det var med andre ord ikke de konservative som vant valget i 1992, det var Labour som tapte det.
27 år senere skjedde det samme igjen. Det konservative partiet sliter med velgernes tillit. 60% mener regjeringen under Boris Johnsons ledelse gjør en dårlig jobb. 75% mener regjeringen håndterer Brexit på en dårlig måte. Og 70% mener at regjeringen håndterer saken som var viktigst for folk flest – National Health Service (NHS) – dårlig. De konservative har rotet det til for seg selv. Dette var folks oppfatning av Boris Johnson og det konservative partiet da de i går gikk til valgurnene i Storbritannia den 12.desember 2019.
Allikevel vant Boris en historisk seier. Med 365 represententanter i Underhuset oppnådde han – i en situasjon der det store flertallet av velgerne er misfornøyde med hans prestasjon i de viktigste sakene – det beste resultatet for det konservative partiet siden 1987. Og Labour, som skulle ha feiret en stor seier, gikk på sitt dårligste valg siden 1935.
Statsminister Boris Johnson brukte valgkampen til å banke inn at Brexit skal gjennomføres, uansett hvordan, slik at Storbritannia kan komme seg videre. Dette lot ham appelere velgere fra Labour i de delene av landet som stemte mest overveldende for Brexit. Spilte Brexit-saken en viktig rolle i mange valgkretser? Åpenbart. Men kommentatorer som nå peker på Brexit som hovedgrunnen til valgresultatet tar feil. De fleste av velgerne som Labour trenger for å vinne flertallet forlot ikke partiet i løpet av valgkampen i 2019. De forlot ikke Labour under valgkampen som en følge av Boris Johnsons Brexit-strategi. De forlott Labour lenge før valgkampen, fordi de ikke lenger kjenner igjen sitt gamle parti. De føler at Labour ikke lenger lytter til dem, ikke lenger kjemper for dem.
Jeremy Corbyn har ført Labour langt til venstre, der partiet befant seg da de gikk på valgnederlag etter valgnederlag i perioden 1979-1992. Corbyn har dyrket frem en ren økonomisk venstrepopulisme, minoritetsfokus og klima – saker som er populær blant mange urbane velgere. Men samtidig har Corbyn erklært krig mot den sosiale populismen som står så sterkt blant partiets tidligere middelklasse-velgere i andre deler av landet og i arbeiderklassen. Labour fremstår ikke lenger som en garantist for britiske tradisjoner og ‘the British way of life’.
Labour fremstår heller ikke lenger som et ansvarlig parti når det kommer til å holde kontroll over offentlige utgifter. Og dette er grunnene til at Boris stjeler gamle Labour-velgere. Akkurat som i 1992 mener mer enn 60% av britene i dag at Labour ennå ikke er klar for å få regjeringsansvar. Det er hovedgrunnen til at så mange av de gamle Labour-velgerne holder seg for nesen og gir de konservative sin stemme i stedet.
Et godt eksempel er Sedgefield, Tony Blairs gamle valgkrets. Der har velgerne konsekvent støttet Labour siden 1935. Det vil si, helt til desember 2019, da de konservative vant kretsen for første gang på 84 år. Det er ikke rart at Boris Johnson etter valget dro til Sedgefield med et kobbel av presse på slep. Tidligere Labour-velgere som avisen Guardian snakket med på gaten, forklarte hvorfor de for første gang i sitt liv stemte på de konservative slik: «Corbyn forstår oss ikke!»
En rapport utarbeidet av Alan Barnard og John Braggins etter Labours valgnederlag i 2015, «Listening to Labour’s Lost Labour Voters», inneholdt intervjuer med velgere som partiet hadde mistet. De gjentok mye av det samme som velgerne i Sedgefield sier nå. Et lite utvalg representative uttalelser var:
‘Labour should own up and admit they got it wrong. They came across as muddled and didn’t know what to do. They seemed to be on the side of people on the social not people in the middle like us.’
‘There’s always going to be a big gap between the wealthy and poor, but as long as they all pay their taxes it’s ok.’
‘We’re in different places now. My parents used to vote Labour, but we’ve changed and Labour needs to change to join us’.
Og husk: Dette var tilbakemeldingen i 2015. Nå, i 2019, har partiet mistet makten i ytterligere 42 valgkretser.
Om Labour står overfor mange av de samme utfordringene som de gjorde tidlig på 1990-tallet, hvorfor lærer ikke partiet av det? Etter nederlaget i ‘92 fikk Labour ny tillit i folket etter at partiet hadde gjennomgått en omfattende fornyelse, og blitt til New Labour under Tony Blairs ledelse. Først da var flertallet blant velgerne klare til å omfavne partiet og Labour kunne innta regjeringskontorene i 1997.
I dag forkaster mange på venstresiden «New Labour» fordi Blair etter å ha vunnet makten, gjennomførte enkelte upopulære tiltak og støttet krigen i Irak. Det er en forståelig kritikk, men det er lov til å ha to tanker i hodet samtidig. Man bør ikke glemme at Blair faktisk er den eneste Labour-lederen på et halvt århundre som faktisk har vunnet valg. Det klarte han etter en omfattende fornyelse av partiet.
Labour anno 2020 trenger kanskje ikke å kopiere New Labour fra 1990-tallet for å bli valgbare igjen. Men de må fornye seg. De må omfavne en politikk som ikke fokuserer ensidig på økte offentlig utgifter, minoriteter og klima, men som tar mer hensyn til de sosiale skillelinjene og viser at Labour igjen kan bli et bredt folkeparti som vil ivareta britiske tradisjoner.
Partiet må bestemme seg for om de er mest opptatt av å stå ren og rank langt ute på venstresiden, eller om de også ønsker å omfavne mer moderate sentrums-orienterte velgere, slik at de kan erobre makten. For uten makt er ikke partiet annet enn en protest-bevegelse som roper slagord fra sidelinjen. Så lenge Labour lytter utelukkende til sin interne venstreside i de sentrale storbyene og glemmer partiets mer sosialt moderate velgere rundt om i landet, kan Boris og de konservative fortsette med å smile hele veien til stemmeurnene.
Du kan lese mer om en fornyelsen av Labour på 1990-tallet her:
https://valgvinner.no/strategi/fornyelse-som-overordnet-politisk-strategi/