År	1997
Valg	Parlamentsvalg
Kandidat	Tony Blair, m.fl.
Valgkampsjef	Peter Mandelson
Målinger og budskap	Philip Gould

HOVEDSTRATEGI
Å endre Labour nok til å gjøre partiet valgbart igjen for et flertall av befolkningen. Bruke fornyelsen av Labour som bevis på at Tony Blair og Labour har vilje og evne også til å fornye landet, under slagordet “New Labour, New Britain.”

RESULTAT
Labour: 43,5% og 328 repr. i Underhuset
Conservatives: 33,7% og 165 repr. i Underhuset
Statsminister: Tony Blair (Labour)
—–

Bakgrunn

På 1970-tallet synes det som om Storbritannias glansdager definitivt er over. Det er en dyp og langvarig krise. Andy Becket skriver i boken med det treffende navnet «When the lights went out» at statsminister James Callaghan i 1974 advarer resten av sin Labour-regjering om at krisen er så alvorlig at den kan føre til «demokratiets sammenbrudd». Callaghan sier til sine nærmeste «om jeg var en ung mann, ville jeg emigrere» fra England.  I 1975 når inflasjonen hele 29,7 prosent. Det er lite lys å skimte i enden av tunnelen.

For å få bukt med inflasjonen og få skuta på rett kjøl krever Labour-regjeringen i 1978 at Fagforeningene godtar en avtale med fagforeningene, som får navnet «den sosiale kontrakten». Kontrakten skal blant maks fem prosent lønnsvekst, som med den høye inflasjonen vil bety nok et år med reelle lønnskutt for mannen i gata. Folk strever med å få lønningene til å strekke til og streikeviljen er stor. De TGWU-organiserte tankbilsjåførene hos BP og Esso krever lønnsøkninger på opp til 40 prosent, og aksjonen deres fører til at regjeringen må forberede militær overtakelse av tankbilparken, for å unngå en dramatisk energimangel. Før soldatene rykker inn godtar imidlertid sjåførene en 15 prosent lønnsøkning. Så begynner resten av sjåførene som er organisert i TGWU å aksjonere, bensinstasjoner over hele landet begynner å stenge og mer enn 80 prosent av varetransporten i landet er truet. Aksjonene fører til at mer enn én million briter blir midlertidig oppsagt. Etter kaos i flere deler av landet går fagforeningene med på en løsning som gir dem om lag 20 prosent lønnsøkning. Økningene setter standarden for lønnsoppgjøret i de fleste andre sektorer.

Flere streiker som rammer vinteren 1979 fanger nasjonens oppmerksomhet. I Liverpool starter kirkegårds-graverne en streik som stopper begravelsene i byen. De lokale myndighetene må lagre likene i en gammel fabrikk, som fylles opp av døde i påvente av at streiken skal avsluttes. Briter over hele landet reagerer med avsky, pårørende gråter på TV-skjermen, og helsetilsynet i Liverpool lanserer muligheten for å begrave de døde til sjøs, eller å la de pårørende selv grave gravene. Til slutt tar de streikende grav-arbeiderne til takke med 14 prosent lønnsøkning. Så streiker søppelkjørerne i London. I fravær av søppelhenting tas Leicester Square i hjertet av London i bruk som dumpeplass for det råtnende, illeluktende avfallet. Rottene herjer hovedstaden. Søppelstreiken avsluttes med store lønnsløft også for søppelkjørerne.

Labour-regjeringen synes å være handlingslammet, de klarer ikke å stå imot fagforeningene. Vinteren 1979 døpes «misnøyens vinter». Streikene er noe tilnærmet et strategisk selvmord for fagforeningene. Det eksisterer ingen koordinert mediehåndtering, streikene skaper sinne hos folk flest og slår forferdelig negativt ut på fagforeningenes omdømme. Stadig flere velgere mener at fagforeningene er blitt en fare for økonomien og velferden i Storbritannia. På denne bølgen av misnøye feier Margareth Thatcher og de konservative inn i regjeringskontorene sommeren 1979, med 44 prosent oppslutning mot Labours 37 prosent, som gir de konservative en solid majoritet i parlamentet. Labour har mistet all økonomiske troverdighet, og har ikke klart å fornye seg i takt med nye kulturelle og økonomiske trender.

Gjennom 1980-tallet har Thatcher et solid flertall i folket. Hun driver aktiv fagforeningsknusing, regjerer over vekst og økonomisk oppsving på første halvdel av 1980-tallet, gjennomfører skattekutt og kutt i sosialhjelp, og seiler høyt på velgernes patriotisme etter Falklandskrigen i 1982. Labour legger seg på en svært radikal linje som plasserer dem langt til venstre for flertallet i folket. Ved valget i 1983 går Labour går til valg på nasjonalisering av britiske virksomheter, utmelding av EU og ensidig nedrustning – standpunkter man forbinder mer med ekstreme parti på ytterste venstre enn med et bredt sosialdemokratisk folkeparti. Labours parlamentsmedlem Gerald Kaufman kaller partiprogrammet «historiens lengste selvmordsbrev». På valgnatten får Thatcher 42,4 prosent oppslutning mot Labours 27,6 prosent, og en solid majoritet på 144 representanter i parlamentet.

Etter krisevalget tar partikjempen Neil Kinnock over som leder. Han er en av stadig flere som forstår at Labour må fornyes. Og han er ikke alene. Midt i mannefallet i 1983 er det to ferske unge representanter som kommer levende gjennom krisen og som sammen kan innta et kontor i Westminister. Den heter Gordon Brown og Tony Blair, og de slutter seg til Kinnocks kamp for fornyelse. Før valget i 1987 viser målingene at de konservative leder på alle målinger. Enda verre er det at Labour ser ut til å kunne ende som det tredje største partiet. Skjer det vil partiet miste rollen som opposisjonslederen i parlamentet. Men Labour gjør det bedre enn forventet og går frem med 22 representanter. Thatcher og de konservative vinner igjen med solid margin. Men Labour er nest størst og forblir opposisjonens leder i parlamentet. Kinnock, Brown og Blair presser på for mer fornyelse av partiet.

Men også de konservative tar grep for å fornye seg. De vraker Thatcher og setter inn den adskillig yngre mer moderate John Major som ny statsminister. I innspurten til valgkampen viser målingene at valget blir tett. Men Blair og Brown tror ikke på seier. De tror ikke Labour har endret seg nok til å vinne tilbake flertallet av velgerne. Den vellykkede frigjøringen av Kuwait gir Major et løft i velgermassen. Major og de konservative har i tillegg gode venner som kontrollerer mye av pressen. På selve valgdagen, 9.april 1992, trykker avisen The Sun en forside med Kinnocks hode i en lyspære og teksten «Hvis Kinnock vinner i dag, kan den siste personen som forlater Storbritannia vennligst slå av lyset». De konservative får flertall med 41,9 prosent oppslutning mot Labours 34,4 prosent.

Strategien

Blair og reformatorene mener at økonomisk populisme ikke lenger kan konkurrere med sosial populisme – de mener Labour må ta opp denne kampen. De vil selge Labour som et trygt, stabilt og troverdig regjeringsalternativ.

Strategien Labour legger handler derfor ikke primært om hvordan de skal håndtere det konservative partiet, men om hvordan deres eget parti Labour skal fornyes. Ved å vise vilje og evne til å fornye sitt eget parti vil de vise at de har vilje og evne til å fornye Storbritannia. «New Labour» blir Blairs og Browns hovedstrategi.

Den lange valgkampen

Sommeren 1994 velges Blair som Labours nye leder, med overveldende støtte. Med valget av Blair starter den lange valgkampen frem mot neste valg. En av de første tingene den nye partilederen går løs på er en kamp for å skrive om partiets vedtekt er, ved å endre paragraf IV. Paragrafen slår fast at partiet er tilhenger av offentlig eierskap over produksjonsapparatet for å sikre en rettferdig fordeling av verdiskapingen. Paragrafen er selve symbolet på at Labour har vært et radikalt parti langt ute på venstresiden. En endring vil vise velgerne at Labour har viljen til fornyelse og evner å bevege seg inn i en ny tid og en ny økonomisk virkelighet. På partiets landsmøte i Blackpool i oktober 1994 møtes delegatene av en ny partilogo og et nytt slagord: «New Labour, New Britain.» I slagordet ligger det både en selverkjennelse og et løfte til velgerne – Labours evne til å fornye seg, er beviset på Labours evne til å endre landet.

Blair leder partiet inn i en fornyelse av politikken innenfor justis- og sosialfeltet, en ny offensiv satsing på små og mellomstore bedrifter, og en ny skattepolitikk som skjermer vanlige folk fra nye skatteskjerpelser. Dette er helt nye toner i Labour. En standhaftig Blair feier all motstand til side, og på landsmøte året etter vedtas både nye politiske plattformer og en endret paragraf IV. Som leder har Blair på bare ett år endret mer av Labours politikk enn hans forgjengere maktet på fjorten år.

I tillegg moderniserer Blair partiorganisasjonen. Labour samler kreftene og går i gang med en omfattende vervekampanje for å øke medlemstallet. Labour skal igjen bli et bredt folkeparti. Det innføres en ny struktur i partiet, med mer strømlinjeformet kommunikasjon utad. Det bygges opp en egen kampanjeorganisasjon i tillegg til det gamle partikontoret. I 1995 etableres det et eget kampanjekontor i Millbank, finansiert av penger donert av private bedrifter og andre givere, med et totalt budsjett på 130 millioner kroner. Kampanjeorganisasjonen har en stab på 250 medarbeidere, og er direkte underlagt partilederen. Den egentlige valgkampsjefen er Peter Mandelson, som til daglig styrer Millbank-staben. Han arbeider tett sammen med Philip Gould som leder områdene målinger, fokusgrupper og budskap, mens unge David Miliband blir Blairs politiske rådgiver. Et formidabelt team som sammen med Blair vil prege og dominere engelsk politikk i mer enn femten år.

På Millbank investeres det i en banebrytende databank som fylles med research om opposisjonen, medieoppslag, uttalelser og hva de konservative har stemt i ulike saker de siste ti årene. Databanken blir hjertet i sentralen, og brukes for å kopiere Clintons regel om å svare opp alle angrep med hardtslående motangrep så raskt som mulig.

Mandelsons er nesten manisk i sitt krav om at hele organisasjonen, partilederen inkludert, må ha full budskapsdisiplin og holde seg til hovedbudskapene. Mediestaben i det konservative partiet ser med beundring og frykt på hvordan alle sentrale Labour-politikere gjentar Labours hovedbudskap på TV, på radio og i avisspaltene. «New Labour, New Britain» – fornyelsen av Labour og behovet for fornyelse av Storbritannia – er hovedpoenget som gjentas i alle Blairs taler. Partilederen gir resten av partiledelsen stort spillerom, så lenge de holder seg til strategien og hovedbudskapet i alt de gjør.

Blair selv er tilhenger av «den evige kampanjen», og legger opp sin timeplan og reising som om det skulle være valgkamp året rundt – selv om statsminister Major ikke ennå har varslet noen valgdato. I de to årene fra 1995 til valget i 1997, er Labour en eneste stor valgkampmaskin som ruller over landet og velgerne. Hvert av de 90 mest usikre valgdistriktene følges opp av et eget team, og partiet pøser ekstra store pengesummer og ressurser inn i kontakten med velgerne i disse distriktene.

Blair jobber også med å endre medias forhold til Labour. Han bruker mye tid på å møte redaktører, medieeiere og journalister for å overbevise dem om at de må ta New Labours vilje og evne til å fornye Storbritannia på alvor. Han klarer til og med å snu The Sun – avisen som trykket bildet av Neil Kinnocks hode i en lysære. De gir nå sin støtte til Blair og New Labour, med argumentet «Give change a chance».

Enhver anledning brukes til å snakke om New Labour, New Britain – partiet lover å fornye Storbritannia, og skape håp og optimisme igjen. Å nå gjennom mediestøyen med et omfattende valgprogram er umulig. Men Blair trenger å vise velgerne at fornyelsen ikke bare handler om slagord, men også innhold. Partiet utarbeider derfor et manifest med noen enkle, konkrete valgløfter.

Våren 1997 setter statsminister John Major datoen for valget til 1.mai. For New Labour er den korte valgkampen våren 1997 bare en kulminering av den lange valgkampanjen de har drevet i over to år. De konservative forsøker å tegne et bilde av Labour som farlig, og skremmer med at Blair kan ødelegge økonomien. De forsøker å overbevise velgerne om at Labour fortsatt er det samme partiet som kjørte britisk økonomi i grøfta tjue år tidligere. Men New Labour har satt seg i folks bevissthet, fornyelsen har gitt folk tilbake tilliten til partiet og dets ledere. De konservatives skyggeboksing biter ikke lenger på velgerne.

Den 1.mai 1997 går britene til valgurnene. Etter 18 års sammenhengende konservativt styre, gjenerobrer Labour makten i Storbritannia. Det har vært en lang reise fra misnøyens vinter i 1979 til det historiske valgskredet i mai 1997. Det er et nytt parti som nå får et solid mandat til å fornye Storbritannia. Det historiske valgskredet gir Labour flere seter i Underhuset enn partiet noen gang har hatt – hele 418 Labour-representanter inntar parlamentet.

Tony Blair, Gordon Brown, Peter Mandelson og de andre reformatorene har inspirert sentrum-venstre-politikere over hele Europa. Blair er den første europeiske sosialdemokratiske lederen som kommer til makten på oppskriften utviklet av Bill Clinton og New Democrats. Blant enkelte på venstresiden har det blitt gospel å mislike både New Labour og New Democrats – og det er ingen tvil om at det er en del å kritisere. Men det blir feil å undervurdere viktigheten av New Labours fornyelse. Den ble et mønster for sosialdemokrater over hele Europa, på godt og vondt, og hjalp mange med å knekke koden for hvordan 1980-tallets høyrebølge kunne stanses. De seiret med en overordnet strategi som er like effektiv som den er krevende å gjennomføre: Vilje og evne til fornyelse!

 – – –

Denne teksten er et nedkortet utdrag fra «Fornyelse som overordnet politisk strategi» som du finner under «Strategier» – du kan lese mer om historien bak New Labour der, og flere historier om hvordan fornyelse har blitt brukt som strategi for å vinne valg.