OM DE BORGERLIGE HADDE MAKTEN

Stortingsvalg 1949

År 1949
Valg Stortingsvalg
Statsministerkandidat Einar Gerhardsen
Partisekretær / strategi Håkon Lie

År 1949
Valg Stortingsvalg
Statsminister-kandidat Einar Gerhardsen
Partisekretær / strategi Håkon Lie


HOVEDSTRATEGI

Mobilisere/demobilisere ved brukt av frykt og håp. Bygge kampanjen rundt beskrivelser av forholdene under borgerlig styre i i de harde 30-åra, og bruke disse assosiasjonene for å mobilisere velgerne til valgurnene.

RESULTAT (ENDRING SISTE VALG):
Ap: 45,6 % (+ 4,5 %)
H: 16,0 % (- 1,1%)
Rent Ap-flertall i Stortinget
Statsminister: Einar Gerhardsen
—–

Bakgrunn

Etter 1945 er de ideologiske forskjellene så store at mens høyresiden advarer mot hjemlig sosialisme og mangel på frihet, skremmer Ap med hvordan høyresidens politikk rammet tusenvis av mennesker i mellomkrigstiden. Gjennom de første tiårene etter andre verdenskrig bygger Høyres valgkamper primært på ideologi, mens Arbeiderpartiets valgkamper først og fremst bygger på folks håp og frykt. Det norske samfunnet er preget av klassemotsetninger.

Arbeiderpartiet bruker lokalvalget i 1947 til å dekke alle landets byer med plakater der det står: «Verg ditt land – mot inflasjon og prisstigning, mot arbeidsløshet, mot streiker og lockouter, mot tvangsauksjoner og falitter!» Aps hovedmotstander Høyre er ikke nevnt, men det er ingen tvil om at det er nettopp et nytt høyrestyre som vil bringe med seg arbeidsløshet, prisstigning, tvangsauksjoner – og alle slags «falitter». Kampanjen følges opp av taler og folkemøter over hele landet, der advarslene blir banket inn dag etter dag: Høyre vil ta fra deg jobben, sende prisene til værs og kaste deg ut fra hjemmet ditt. Arbeiderpartiet får 38,2% oppslutning nasjonalt, mot Høyres 13,9%.

De påfølgende årene, 1948 og 1949, var også tid fylt av frykt for internasjonale trusler. Meningsmålinger viste at over halvparten av befolkningen trodde Sovjetunionen siktet mot verdensherredømme.  To dager etter Sovjetunionens brutale maktovertakelse i Tsjekkoslovakia utpekte Ap-leder og statsminister Einar Gerhardsen Norges kommunistiske parti (NKP) som en trussel mot nordmenns frihet og det norske demokratiet. I 1949 oppga Norge nøytralitetspolitikken og sluttet seg til NATO. Med sikkerhetspolitikken endelig avklart kunne Ap nå rette skytset mot høyresiden i stortingsvalgkampen samme år.

Strategien

Under Stortingsvalgkampen i 1949 bruker og videreutvikler Arbeiderpartiet strategien fra lokalvalget to år tidligere. Hovedstrategien skal (a) minne velgerne om de dramatiske levekårene under de borgerliges styre på 1920- og 1930-tallet (tvangsauksjoner, arbeidsledighet, fattigdom), og (b) spille på følelser – først og fremst frykt – hos velgerne.

Valgkampen

Partisekretær Håkon Lie – en av de største politiske strateger Arbeiderpartiet noen gang har fostret – orkestrerer en valgkampanje sterkt preget av datidens mest moderne virkemidler. Partiet produserer valgkampfilmen «Aldri mer!» Filmen ble distribuert i 68 eksemplarer og vist over hele landet. Manuset var av Elsa Marcussen og Agnar Mykle. I filmen møter vi blant annet en familie som mistet gården sin i en tvangsauksjon og måtte pakke de få eiendelene de har på ei vogn. Vi ser hjerteskjærende scener der de kjører vekk fra hjemmet sitt. Det underliggende budskapet var ikke vanskelig å forstå – de borgerlige er en trussel mot hver og en av oss. Valgplakater trykkes med sterke advarsler om hva som kan skje dersom de borgerlige vinner: «Om de borgerlige hadde makten: Arbeidsløshet. Høyere priser. Høyere rente. Høyere husleie. Lavere lønninger. Færre boliger. Lavere levestandard.»

Påstandene hadde sitt utspring i politikken som var ført av borgerlige regjeringer i mellomkrigstiden. Folk hadde opplevd svært tøffe tider på 1920- og 1930-tallet. Det var selvsagt også derfor kampanjen ble så effektiv – fordi mange velgere fant budskapet troverdig.

Store deler av arbeiderklassen fryktet virkelig et nytt borgerlig styre. At valgbudskapet var formet for å fremkalle disse sterke følelsene kan det heller ikke være tvil om. Arbeiderpartiets bruk av frykt ble kombinert med en bruk av andre følelser – hovedsakelig håp. Håp om bedre tider i en annen tid for Norge; håp om høyere lønn, håp om flere feriedager, håp om at barna kunne få et bedre liv enn man selv hadde.

Valgkampfilmen, plakatene og annet trykt materiell ble brukt over hele landet. Hele 24 trykksaker i et opplag på 3,5 millioner – de fleste rettet inn mot bestemte målgrupper – ble produsert og distribuert i store opplag. For eksempel ble det distribuert nesten 300 tusen eksemplarer av en egenprodusert valgavis for kvinner, og en «Ungdommens valgavis» ble utsendt til 150.000 mottakere. Partiavisene, som det var mange av i 1949, ble trykket i opplag med 100.000 ekstra eksemplarer gjennom de ti siste ukene av valgkampen. De ble delt ut til mulige sympatisører og velgere. I alle trykksaker ble det minnet om hvilke «falitter» et nytt høyrestyre kunne lede til.

Et eget valgkampmanifest ble også trykket i om lag en halv million eksemplarer. Etter å ha listet opp hva Ap-regjeringen har fått til siden 1945 – blant annet innføring av 3 ukers lovbestemt ferie, barnetrygd og norsk NATO-medlemskap – kommer advarselen: «Arbeidet må ikke bli stanset ved at et borgerlig styre slipper til på ny med en tiltaksløs og passiv politikk. Etter den første verdenskrig opplevde vi nødsåra med arbeidsløshet i alle næringer, gjeldskrise, bankfalitter, lockouter og streiker.»

De regionale partisekretærene var en viktig del av Håkon Lies valgkamp-apparat. De opptrådte nærmest som lokale troppeledere under valgkampgeneral Lie. Allerede ett år før den intensive valgkampen startet kursingen av dem og andre valgkampledere rundt om i landet. Budskapsdisiplinen var sterk – alt ble styrt av Lie og hans lag på Youngstorget. I tillegg skapte Lie en hær av talere – «agitatorer» – som reiste rundt på hver fabrikk, hvert torg og i hver bygd for å holde taler og spre budskapet. De hadde mottatt instruksjonsmateriellet før valgkampen startet, hadde fordelt distrikt fra partikontoret, og som man kan lese i partiets beretning fikk mange av dem «besøkt de fleste velgerne flere ganger».

Hele partiledelsen, statsrådene og andre sentrale representanter bruker sommerferien sin til å drive valgkamp – land og strand rundt. Statsminister Einar Gerhardsen, en av arkitektene bak strategien, holder alene mer enn 110 taler gjennom valgkampen. Også Werna Gerhardsen var ute og drev aktiv valgkamp i Troms og Finnmark. Partikjempen Martin Tranmæl, redaktør for Arbeiderbladet, fylte 70 år i slutten den sommeren – men bursdagen hans måtte utsettes fordi han var på valgkamp-turne.

For partisekretær Håkon Lie var valgkampen i 1949 bare en del av en «evig valgkamp». Han benyttet derfor valgkampen aktivt til å bygge en sterkere partiorganisasjon, og dette var en viktig oppgave for valgkampapparatet. Det ble i valgåret dannet 31 nye partilag, 41 nye kvinnegrupper, 24 nye ungdomslag, og 36 nye fagforeninger – til sammen 132 nye foreninger.

Takket vare en effektiv strategi, en sterk intern kultur og hardt organisasjonsarbeid kunne partiet på valgdagen innkassere en imponerende seier. Arbeiderpartiet fikk 45,6 prosent av stemmene, en fremgang på hele 4,5 prosentpoeng. Høyre endte på 16 prosent av velgerne. Arbeiderpartiet fikk mer enn 200.000 nye velgere og rent flertall på Stortinget.

Allerede uken etter at valgresultatet var inne, satte Lie i gang arbeidet med å utnytte den positive stemning for å verve flere medlemmer og bygge kampanjeorganisasjonen frem mot neste valg. I tillegg til at partiavdelingene ble satt i arbeid, benyttet Lie «agitasjonskorpsene fra valgkampen» for å reise rundt og verve velgere som hadde stemt på Ap til aktivt partiarbeid.

Bilde 1:
Arbeiderpartiets valgplakat fra Stortingsvalget 1949

Bilde 2:
Strategene bak valgkampen; Partisekretær Håkon Lie og partileder Einar Gerhardsen under Landsmøtet i 1949

Bilde 3:
Arbeiderpartiet tok i bruk de mest moderne virkemidlene i valgkampen 1949. Her scener fra partiets valgkampfilm «Aldri mer!»

KONTAKT
valgvinner.no

Alle henvendelser behandles konfidensielt