POLITISK AIKIDO

Ikke angrip din motstanders svake sider, angrip hennes sterke

I den nye populistiske virkeligheten er toppkandidater og ledere viktigere enn noen gang. De personifiserer budskapet, og egenskapene vi tillegger dem kan endre utfallet av et valg. Det har nærmest blitt en regel i politisk strategi å angripe motstanderens svakheter – en kjøreregel som følges av et utall politiske rådgivere. Vi ser det samme i kampanjelitteratur, der man ofte henviser til militærstrategi. En av de mest siterte militær-strategene er von Clausewitz, som argumenterer for å konsentrere styrkene og så bruke den samlede styrken til å angripe motstanderen der han er svakest.

Men er det alltid klokt å angripe motstanderens svakheter? Hva gjør du dersom motkandidaten din har styrker som kan overvelde deg, selv når du angriper hans eller hennes svakheter? Hva gjør du for eksempel om du stiller som en ganske ordinær presidentkandidat mens motkandidaten din er en inspirerende populist, taler og folkeforfører som reiser rundt og holder flammende taler til over halvparten av velgerne? Hva gjør du om landet ditt er i krig og motkandidaten din er en høyt dekorert krigshelt, mens du selv aldri har vært i kamp? Kort sagt: Hva gjør du om din motkandidat har en usedvanlig sterk historie som du ikke kan konkurrere med, og som gir ham eller henne et solid overtak?

Da må du praktisere politisk aikido. Grunnprinsippet i den moderne japanske kampkunsten aikido er å bruke angriperens kraft mot henne selv. Heller enn å forsøke å parere et angrep, flytter forsvareren seg i bevegelser for å ta føringen og bruke motstanderens egen kraft til å legge henne i bakken. Det er en politisk strategi som krever analyse og budskapsdisiplin. Du må identifisere og kartlegge din motstanders viktigste styrke, velge taktiske trekk som kan snu de positive assosiasjonene som velgerne har til din motstanders styrker om til negative assosiasjoner, og iverksette dem. Politisk aikido – å bruke motstanderens politiske styrke mot henne selv – har blitt praktisert med stort hell i en rekke politiske kampanjer så lenge demokratiet har eksistert.

 

Den populistiske folkeforføreren og den store veranda-kampanjen

Presidentvalget i 1896 er et av de mest bemerkelsesverdige i amerikansk politiske historie. Gjennom siste halvdel av 1800-tallet var USA et delt land. Etter borgerkrigen ble kløften bredere mellom landbruksøkonomien i sørstatene og Midtvesten på den ene siden, og den industrielle økonomien på østkysten på den andre. Industrien og finansnæringen blomstret på østkysten, mens sørstatene og Midtvesten var hjem for gjeldtyngede bønder. Fra 1870 til 1890 ble prisene på landbruksprodukter mer enn halvert, og tørkeperioder fratok mange muligheten til å kunne betale gjelden sin. Konkurser og tvangsovertakelser av gård og hjem ble en vanlig del av hverdagen. Mer enn to millioner mennesker, hver sjette arbeidsføre mann, stod uten arbeid. For mange betød det sult og ekstrem fattigdom for en hel familie. Suppekjøkken for fattige og annen veldedighet ble deres eneste håp for å overleve. Avmaktsfølelsen og sinnet som folk i sør og vest følte mot rike investorer på Wall Street og kaksene i de store bankene, boblet over, og åpnet for nye politiske krefter. Dette førte til fremveksten av populismen som politisk kraft. Det populistiske Folkepartiet gjorde gode valg i 1892 og 1894, med løfter om å endre den politiske kursen.

Mellom de to store dominerende partiene, det Demokratiske partiet og det Republikanske partiet, var det to stridsspørsmål: Tollsatser og pengepolitikk. Det høres kanskje rart ut at dette var de største politiske skillelinjene, men de grep direkte inn i folks liv og engasjerte folk over hele landet. Demokratene dominerte mye av sørstatene og deler av Midtvesten, mens republikanerne stod sterkest på østkysten og i nord. Den sterke industrialiseringen i nord- og øststatene førte til bedre tider for mange arbeidere. For dem betød høye tollsatser tryggere jobber gjennom vern mot utenlandsk konkurranse. For bøndene i sør og vest var virkeligheten en helt annen. Høy toll ga høyere priser på importerte varer som sukker, klær og andre varer de var avhengige av – i en tid der de allerede slet med dårlige avlinger og synkende inntekter fra landbruksproduktene sine. I pengepolitikken kjempet det republikanske partiet – sterkt preget av interessene i nordstatene – for høye tollsatser, mens demokratene – med sterkt fotfeste i sør og vest – kjempet for lavere tollsatser.

Striden mellom bruk av gullstandard eller sølvstandard i pengepolitikken var tidens andre sentrale tema. Tilhengere av den gjeldende gullstandarden mente gull sikret stabilitet i økonomien. Gull stod derfor sterkt på østkysten, hos industrien og bankene. De som ønsket å utstede penger av sølv mente derimot at man bare kunne sikre ny vekst og velstand gjennom å innføre sølv som betalingsmiddel. Sølv var tilgjengelig i langt større mengder enn gull, og man kunne da få langt flere penger i omløp. Det ville gi mer inflasjon og gjøre det lettere for gjeldtyngede bønder å betjene gjelden sin, samtidig som det ville gi høyere priser for landbruksproduktene som bøndene solgte. Sølv-tilhengerne stod derfor sterkt i sørstatene og Midtvesten.

Det er ingen overdrivelse å kalle 1890-årene for krisetid. Krisen rammet hele lokalsamfunn. Så mye som 15.000 bedrifter måtte legge inn årene, flere jernbaneselskap stod på kanten av stupet, og 600 banker – som ikke klarte å drive inn lånene fra fattige bønder og nedlagte bedrifter – gikk konkurs. I en tid før statlige subsidier og store offentlige investeringer, var pengepolitikken og tollsatsene mektige politiske virkemidler for endring, og dermed også et dagligdags samtaleemne. Alle var opptatt av toll- og pengepolitikken. Kravet om å innføre sølv som betalingsmiddel hadde derfor sprengkraft til å endre hele det politiske landskapet ved presidentvalget i 1896. Bønder, dypt rammet av depresjonen, stod mot industrieierne. Et gjeldtynget folk stod mot bankene. Fattige stod mot rike. Noe måtte skje.

Det Demokratiske partiet var i endring. De tidligere partitoppene, med sittende president Grover Cleveland i spissen, hadde hittil forsvart gullstandarden. Nå kastes de gamle lederne vekk som spedalske av flertallet i det demokratiske partiet. I mange stater står den opprørske demokratiske grasrota skulder ved skulder med populistene i det nye Folkepartiet. Enkelte demokrater i stater på østkysten forsøker å finne et kompromiss mellom gullstandarden og en gradvis innføring av sølv, men de er i håpløst mindretall i partiet. Etter at det demokratiske partiet i New York lanserer et slikt kompromissforslag, kaller den demokratiske senator Tillman fra South Carolina dem for «de mest uvitende og uopplyste i USA.» De grådige «pengesankerne» i New York, «sitter på sine fløyelseputer mens de venter på at avkastningen skal modnes fra frukt stjålet fra hardtarbeidende mennesker. Vi forventer,» tordner Tillman, «å velge en president, en kongress og et senat uten menn som dere!» Demokratene skal gi folket tilbake styringen over landets rikdommer «som ligger tettpakket i kistene på Wall Street», proklamerer senatoren.

På landsmøtet vedtar demokratene en helt ny politisk plattform med krav om sølv som betalingsmiddel. Demokratene nominerer også en av de mest fremtredende sølv-tilhengerne som sin presidentkandidat – den fabelaktige politiske taleren og populisten William Jennings Bryan. Bryan står på de fattiges side, og har tilnavnet «the Great Commoner» for sin jordnærhet og sin kamp for den vanlige mann og kvinne. I en tid før TV og radio er offentlige taler det aller mektigste politiske mediet tilgjengelig for å vinne massene. Og Bryan er mildt sagt en enestående taler, med evnen til å forføre store folkemengder. Han er også med sine 36 år den yngste presidentkandidaten gjennom historien, og tilfører en helt ny energi til valgkampen.

William Jennings Bryan har vokst opp i et kristent hjem i Illinois, faren var politiker og dommer fra det Demokratiske partiet. William ble sterkt preget av den kristne oppveksten, ble totalavholdsmann og opptatt av å bekjempe urett. Han utdannet seg som advokat og giftet seg med den kvinnelige advokaten Mary Baird. I 1890 stiller Bryan til valg til Kongressen og vinner. Der utvikler han sin særegne venstre-populistisk plattform.

I sin tale til det demokratiske landsmøtet i 1896 setter Bryan tonen for valgkampen, og drar opp de nye politiske skillelinjene. Den unge, karismatiske lederen starter rolig. Han bruker ikke manus, har ingen notater. På tross av at Bryan taler uten mikrofon til de nesten 8.000 tilhørerne i den enorme salen, bærer stemmen hans klart og tydelig. Tilhørere beskrev senere at selv de som var plassert aller lengst unna i den enorme salen kunne de høre hvert eneste ord som kom ut av Bryans munn. Bryan maner til kamp, en kamp om prinsipper. «Gamle ledere er kastet vekk, nye ledere har stått frem for å peke ut retningen i denne kampen for frihet,» sier Bryan. Han avfeier bekymringene fra Gull-tilhengerne om at en Sølv-standard vil ramme forretningsinteresser. «Mannen som er lønnsmottaker er like mye en forretningsmann som hans arbeidsgiver. Småbyadvokaten er like mye en forretningsmann som bedriftsadvokaten i storbyen … Bonden som står opp med solen og sliter seg gjennom hver dag … er like mye en forretningsmann som spekulanten som vedder på prisen på korn. Gruvearbeiderne som må klatre 300 meter ned i jorda … er like mye forretningsmenn som finansmagnatene som på bakrommet tjener seg grådige rike,» sier Bryan. Han avbrytes konstant av applaus og begeistrede tilrop. Sølvet er redningen for alle hardtarbeidende amerikanere, messer Bryan. Tilhengerne av Sølvstandarden, disse «hardføre pionerene» fra Midtvesten og sørstatene, er ikke i humør til å kjøpslå med de store byene i øst, hjemmet til pengeinteressene som «hånet og ignorerte og latterliggjorde oss,» tordner han.

«Det finnes to ulike ideer» å bygge en stat på, fortsetter Bryan. Republikanerne tror at «så lenge man styrer slik at de som har mest blir rikere, vil deres rikdom lekke nedover til alle under». Men demokratene tror derimot at «så lenge man styrer slik at massene får velstand, vil denne velstanden stige oppover til alle». Bryan erkjenner at storbyene på Østkysten er uenige med ham, men han advarer dem. «Storbyene hviler på de brede og fruktbare præriene. Brenn ned byene, la gårdsbrukene stå, og byene vil vokse opp igjen som ved magi. Men ødelegg gårdsbrukene og det vil snart gro gress i gatene i hver eneste storby over hele landet.» Han treffer tilhørerne rett i hjertet.

Salen koker, alle er fullstendig oppslukte av Bryan, som angriper Gull-standarden som årsaken til folkets problemer. «Vi har tigget, men tiggingen vår ble ignorert. Vi har bønnfalt, men de latterliggjorde oss da ulykken kom. Vi tigger ikke lenger, vi bønnfaller ikke lenger … vi trosser dem! Ikke press denne tornekronen ned på arbeidsfolks hode.» Bryan løfter hendene til hodet og plukker usynlige torner fra tinningen. Så slår han ut med begge hender og legger hodet bakover, som en korsfestet, før stemmen hans borrer seg inn i hver og en: «Ikke korsfest menneskeheten på et kors av gull!» Salen er helt stille, man kan høre en knappenål falle. Folk stirrer forhekset opp på Bryan. Sakte senker han hendene, og går rolig ned fra scenen. Så bryter jubelen løs, den løfter nesten taket av den store salen. I nesten en time jubler den enorme menneskemengden. Ingen har opplevd noe slikt før. Folk vifter med flagg, kaster hattene sine, hopper opp på stolene og brøler sin begeistring for venstre-populisten Bryan og håpet han har tent. Redaktør Josephus Daniels skrev senere «Jeg hadde aldri drømt om at et dødelig menneske på en slik måte kunne gripe tusenvis av mennesker og fylle dem med en slik entusiasme.» Advokaten Clarence Darrow hadde aldri opplevd et så beveget publikum, og skrev «De lyttet med sine ønsker og håp, virkelig med absolutt tillit. Her var en politisk Messias som ville løfte vekk byrdene som de kuede hadde båret så lenge.» Selv guvernør Altgeld, en av Bryans sterkeste kritikere, utbryter «Det var den beste talen jeg noensinne har hørt!»

Folkeforføreren William Jennings Bryan er ikke bare Demokratenes presidentkandidat. Både det populistiske Folkepartiet og Sølv-Republikanerne (som ønsker sølv-standarden) nominerer Bryan som sin kandidat. Dermed kan velgere fra alle disse tre partiene stemme på sitt eget parti og allikevel gi sin stemme til Bryan som president.

Før Bryan ble nominert har alle amerikanske presidentkandidater stort sett holdt seg hjemme gjennom valgkampen. Den energiske folkeforføreren Bryan endrer på det når han setter ut på taleturne. Han besøker 27 stater og holder over 500 taler – en ufattelig rekord i 1896. Og Bryan har en enorm suksess. På et møte i Boston kommer det 70.000 mennesker, den største forsamlingen i byens historie. I Albany møter 10.000 opp, i Buffalo 20.000, ved Niagara Falls 15.000. Til sammen kommer svimlende 5 millioner amerikanerne til å møte opp for å høre Bryan tale gjennom valgkampen. Et skyhøyt antall, tatt i betraktning at det ikke er mer enn 13,6 millioner skal komme til å bruke stemmeretten dette året. Flere steder blir han møtt av lokale parader og støttedemonstrasjoner. Folk bobler over av entusiasme.

Som den første virkelige venstre-populisten som er presidentkandidat for et av de to store partiene, fortsetter Bryan å angripe elitene på Wall Street og østkysten som ikke bryr seg om mannen i gata. I tillegg til å kaste vrak på tradisjonen om å drive kampanjen sin hjemmefra, kommer han med utspill etter utspill i fargerikt språk som gjengis i aviser over hele landet. Fordi presidentkandidater tradisjonelt har holdt seg hjemme, og fordi Bryan så skruppelløst angriper elitene, får han kritikk for mangel på verdighet. Men Bryan feier vekk kritikken: «Jeg vil heller at det skal bli sagt at jeg mangler verdighet enn at jeg mangler ryggrad til å konfrontere fiendene på Wall Street,» roper han til pressen. Dette er the Great Commoner.

Kan noen stoppe den unge virvelvinden, populisten, den store folkeforføreren Bryan? Det ser i alle fall ikke spesielt lyst ut for republikanernes kandidat, 53 år gamle William McKinley. Selv om han kan holde en grei tale, savner han Bryans fabelaktige evner. Det gir demokraten et kjempefortrinn foran McKinley i en tid der taler er den viktigste politiske kommunikasjonsformen. Bryan vet dessuten at han helt sikkert vil vinne sørstatene, og sannsynligvis de fleste statene i vest. Klarer han det vil han ha flertall i valgmannskollegiet og bli USAs neste president.

Men McKinley har fortsatt to joker i ermet – den usedvanlig dyktige politiske operatøren Marcus Hanna og det unge organisasjonsgeniet Charles Dawes. De skaper på mesterlig vis den mest profesjonelle politiske kampanjen noen til da har sett. Dawes blir daglig leder for kampanjen og bygger en valgkamporganisasjon etter modell fra næringslivet, med et omfattende system for å sikre informasjonsflyt, oppfølging og kontroll, bemannet med alt ifra regnskapsførere til sekretærer. Dawes organiserer ulike avdelinger for å håndtere spesifikke velgergrupper som tysk-amerikanere, afroamerikanere, førstegangsvelgere, kvinner (i de statene hvor de har stemmerett) og utvalgte yrkesgrupper. Hundrevis av talere skoleres og sendes rundt omkring i landet for å tale til støtte for McKinley. Løpesedler og materiell blir produsert, mange trykket på fremmede språk for å nå de store innvandrergruppene. Over 100 millioner brosjyrer blir produsert og distribuert til velgerne. For å finansiere den banebrytende kampanjen driver Hanna pengeinnsamling på et nivå ingen før har sett maken til i et presidentvalg. Han samler inn 4 millioner dollar, en enorm sum å drive valgkamp for i 1896 – til sammenligning samler demokratene inn 300.000. Hannas imponerende innsamlingsrekord skal komme til å stå ubestridt i et kvart århundre.

Den solide krigskassen og tidenes mest profesjonelle valgkamporganisasjon kan hjelpe McKinley nærmere et flertall, men er fortsatt ikke nok til å utmanøvrere Bryans imponerende talegaver og folkelige appell til bønder og arbeidere. Både Hanna og Dawes forsøker derfor å overtale McKinley til å ta opp kampen med Bryan. «Du må ut på taleturné og møte velgerne, ellers taper vi valget,» formaner Hanna. Men McKinley nekter. Han ser at han ikke kan matche Bryans talegaver og energi. «Jeg kan like gjerne sette opp en trapes på plenen og konkurrere mot en profesjonell turner… Jeg kan ikke overgå [Bryan], og jeg kommer ikke til å forsøke,» skriver kandidaten til en av sine nærmeste rådgivere. På tross av presset konkluderer McKinley med at han vil holde seg hjemme gjennom valgkampen, slik tradisjonen har vært for presidentkandidater.

Dermed er det bare en måte å vinne på. McKinley og Hanna skjønner at de må bruke politisk aikido mot Bryan – de må snu hans viktigste styrke mot ham selv. Hanna går til republikanske jernbanedirektører og får dem med på en dristig plan. Om den fungerer, kan den kanskje veie opp for Bryans vellykkede folkemøter. Om den ikke fungerer kan den ødelegge McKinleys kandidatur. Men McKinley og Hanna tar risikoen.

McKinley-kampanjen går nå i strupen på Bryan og angriper ham nettopp for hans største fortrinn – den omfattende taleturnéen. De hevder at ingen presidentkandidat har reist rundt slik tidligere fordi ingen har vært så desperate, usikre og utrygge som Bryan. Det bryter med en viktig tradisjon, det er ikke en presidentkandidat verdig. Bryans uvanlige og «desperate» taleturné er et synlig bevis på personlighetstrekk som ikke passer for en president, hevder de. McKinley kommer derimot til å fortsette å drive kampanjen sin hjemmefra, slik alle store presidenter har gjort før ham. Men, legger de til, han vil ta imot alle som vil møte ham hjemme i Canton, Ohio. Fra jernbanedirektørene har Hanna fått løfte om både gratis og rimelige togbilletter til mennesker fra hele USA som vil reise for å besøke McKinley. Kandidaten skal ikke komme til folket, folket skal komme til kandidaten.

Slik ble den store «veranda-kampanjen» født. Tusenvis av republikanske «pilgrims-reisende» setter seg på toget for å besøke McKinley. Besøkene orkestreres av Hanna ned til den minste detalj. Hver gruppe av tilreisende tas imot av en kampanjemedarbeider på togstasjonen, gis mat og drikke, og marsjerer deretter opp bygatene i Canton med orkestermusikk, under ulike bannere som hyller McKinley. Fremme på plenen foran kandidatens hjem kommer McKinley ut på verandaen, som er dekket av bannere, der han tar imot de besøkende. Etter introduksjonen holder McKinley en kort tale, tilpasset den gruppen som til enhver tid er på besøk. Pressefolk blir tatt ekstra godt vare på og gis full tilgang. Alt er koreografert ned til minste detalj, nettopp for at pressen (som får skriftlige kopier av alt McKinley sier) skal gjengi budskapet til sine millioner av lesere. Ulike taler tilpasses ulike velgergrupper og ulike geografiske regioner. I tillegg til de mange tusen besøkende som kommer på eget initiativ, orkestrerer Hanna og Dawes utvalgte grupper besøkende som passer inn i budskapet og strategien. Det er en usedvanlig godt organisert, manipulativ og effektiv iscenesetting. McKinleys veranda-kampanje fascinerer hele nasjonen og fyller avisspaltene. Reporteren Francis Loomis skriver: «Ønsket om å komme til Canton har nådd maniske proporsjoner». Fra sommeren og frem til valget mottar McKinley svimlende 750.000 tilreisende på plenen foran hjemmet sitt.

Bryan må konkurrere mot den enorme og positive pressedekningen som veranda-kampanjen skaper, og tvinges til å holde et ekstremt tempo. Sammenliknet med den uthvilte McKinley som smiler og hilser fra plenen utenfor sitt eget hjem, begynner Bryan å se sliten ut. Han tilbakelegger enorme distanser, mangler hvile og mister iblant stemmen. Det som var kandidatens største styrke – at han reiste ut for å møte velgerne – er snudd til en svakhet. Første del av republikanernes politiske aikido har lyktes.

Nå må McKinley svekke kraften i selve budskapet som folkeforføreren selger. De mange bøndene står trygt i demokratens hjørne, og McKinley vet at han ikke kan konkurrere om deres stemmer. Men den andre gruppen som Bryan forsøker å kapre, industriarbeiderne, er fortsatt i spill. De mange arbeidstakerorganisasjonene er splittet i synet på hvem de støtter. McKinley trapper opp kampen om deres tillit og organiserer grupper av arbeidere som besøkende til Canton, blant annet fabrikkarbeidere, gruvearbeidere, glassverksarbeidere, jernbanearbeidere, mekanikere og oljearbeidere. Vel fremme advarer McKinley dem mot Bryans Sølv-standard. Den kraftige inflasjonen som vil følge av en slik endring kan kanskje spise opp deler av byrden for bønder som sitter i dyp gjeld, men den samme inflasjonen vil gjøre lønningene til arbeiderne mindre verdt. En arbeider som tjener en dollar om dagen, må jobbe to dager for å ha samme reelle inntekt dersom demokratene plan iverksettes, hevder republikaneren. «Vi vil ikke at dollaren skal reduseres i verdi, like lite som vi vil at arbeidsfolk skal reduseres i verdi,» advarer McKinley. Republikanerne har derimot den riktige medisinen, maner han: Gjeninnføring av høye tollsatser som beskytter amerikanske arbeidsplasser. Gjennom pressen og kampanjeapparatet spres McKinleys budskap til arbeidere i byer landet over. Bryan på sin side gjør en taktisk feil ved ikke å legge mer vekt i sine taler på at han støtter arbeidernes rett til å organisere seg, åttetimersdagen og en progressiv inntektsskatt – svært populære standpunkt blant arbeiderne. Men Bryan bruker taletiden sin hovedsakelig på pengepolitikken. Gradvis mister han grepet om arbeiderne.

Bryans sterke stilling i sørstatene og Midtvesten er delvis en følge av hans klare angrep på de industrialiserte statene på østkysten. I tale etter tale gjentar han sitt budskap om at de hardføre pionerne ikke er i humør til å kjøpslå med de store byene i øst, hjemmet til pengeinteressene og Wall Street. Dette er et budskap som har falt i smak blant flertallet av velgerne, det er en viktig del av demokratenes appell. Samtidig gir det McKinley en klar fordel i statene på østkysten. Men heller enn å spille videre på denne fordelen, bestemmer McKinley seg for å bruke Bryans budskap om en delt nasjon mot ham. Mens Bryan står for en delt nasjon, skal McKinley fremstå som en samlende nasjonal leder – en ekte president. Dette blir en sentral del av republikanernes budskap mot slutten av valgkampen. Til 3.000 tilreisende fabrikk- og gruvearbeidere som besøker han, sier McKinley at «Mannen som vil sette fattige mot rike, arbeidere mot kapitalen, klasse mot klasse, region mot region, er ingen venn av landet vårt,» men snarere «en fiende av alle innbyggernes interesser.»

En stor gruppe med sørstats-veteraner, bestående av tropper som i borgerkrigen kjempet imot McKinleys regiment, organiseres av Dawes. Når de ankommer Canton møtes de av en gruppe nordstats-veteraner. Veteranene får utdelt kniver som gave, inngravert med ordene «Ikke Øst, Ikke Vest, Ikke Nord, Ikke Sør, men en Samlet Union». Sammen marsjerer nord- og sørstatsveteranene til McKinleys hjem under det felles banneret «Vi står sammen!». Med et stort presseoppbud holder McKinley en beveget tale og maner til nasjonalt samhold: «Patriotisme er ikke bundet av stat eller klasse … vi er en gjenforent nasjon. Vi samles under ett flagg». McKinleys omfavnelse av tidligere fiender og den sterke appellen til nasjonalt fellesskap, klinger godt for et folk som er slitne av indre stridigheter – også i de delene av landet hvor demokratene står sterkt. Kontrasten til Bryans kraftfulle men splittende retorikk kunne ikke vært større. McKinley og Hanna har lyktes med andre del av sin politiske aikido. Bryans kraftfulle og attraktive budskap om å løfte de fattige i sør og vest på bekostning av de rike i øststatene, er snudd til å bli synonymt med nasjonal splittelse.

Veranda-kampanjen er en strategisk genistrek, som har endret inntrykket av Bryan fra en fascinerende folketaler til en desperat og lite verdig presidentkandidat, som står for splittelse. McKinley vinner velgere fra arbeiderklassen, han har blitt kandidaten for nasjonalt samhold, og han har slått beina under Bryans kraftfulle populisme. På valgdagen er oppslutningen den hittil største i amerikansk historie. McKinley vinner med 50,9 prosent av stemmene.

Valget i 1896 står igjen som et av de mest spennende og nyskapende valgene i amerikansk historie. Gjennom et briljant eksempel på politisk aikido slår McKinley venstre-populisten Bryan. Det skal ikke bli siste gang en slik strategi hjelper republikanerne med å slå en sterk demokratisk presidentkandidat.

 

Swiftboating og flipp-flopping

Ettermiddagen den 11.september 2001 sitter jeg på Arbeiderpartiets kontor i Trondheim. Det har vært en lang natt. I Stortingsvalget kvelden før har Arbeiderpartiet gått på sitt verste nederlag siden krigen, og stemningen på kontoret er dyster. Ingen av oss vet ennå at det er noe helt annet som skal komme til å prege denne dagen. Klokken 14:46 norsk tid krasjer et passasjerfly inn i det nordre tårnet av World Trade Center i New York. CNN er raskt ute med saken og vi stirrer på skjermen i vantro. Noen minutter senere krasjer plutselig nok et fly til inn i det sørlige tårnet. Mediene viser bilder av folk som hopper i døden i desperate forsøk på å rømme fra den drepende varmen inne i den brennende bygningen. På Folkets Hus i Trondheim er folk lamslåtte, noen gråter stille. Så kommer meldingen om at et fly har krasjet inn i det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon. Så ser vi tårnene i New York rase sammen. Ingen er lenger i tvil. USA er under angrep.

Selv ikke under andre verdenskrig ble USA utsatt for et slikt angrep på det amerikanske fastland. Nesten 3000 sivile ble drept. I tiden som følger blir det klart at angrepene er nøye planlagt og gjennomført av terrororganisasjonen Al Qaida. Al Qaida operer fra Afghanistan, støttet og beskyttet av Taliban-regimet, som nekter å utlevere dem. President George W. Bush erklærer krig mot regimet og utløser artikkel 5 i NATO-pakten, som sier at et angrep mot et eller flere av medlemslandene i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle.

I 2003 angriper Bush også Irak, med en koalisjon av «villige nasjoner». Nå er USA i krig både i Afghanistan og i Irak. Med 160.000 amerikanske soldater kjempende på slagmarkene, overskygger krigene alt annet i den politiske debatten foran presidentvalgkampen i 2004. Bush har stor oppslutning på målingene. Men selv om han har håndtert krigen offensivt, er det mange amerikanere som murrer. Bush selv var i militære under Vietnamkrigen, men han søkte om å få slippe å dra til den asiatiske kampsonen. Ønsket ble innvilget og Bush fikk en trygg tilværelse som pilot i nasjonalgarden hjemme i Texas mens hans jevnaldrende kamerater døde på slagmarken i Vietnam. Mange velgere misliker dette sterkt, spesielt nå når USA er i krig på flere fronter samtidig. Etter hvert som flere og flere amerikanske ungdommer kommer hjem i kister, øker murringen blant velgerne. Som krigspresident nyter Bush godt av velgernes patriotisme, men krigen er også presidents akilleshæl, og kan brukes for å slå ham i 2004 – dersom demokratene finner den riktige motkandidaten.

Flere av partiets mest sentrale politikere – som Hillary Clinton, Joe Biden og Bill Bradley – avstår fra å delta i nominasjonen, og det blir raskt klart at valget står mellom tidligere guvernør Howard Dean, general Wesley Clark, og senatorene John Kerry og John Edwards. Også den demokratiske nominasjonskampen er preget av at landet er i krig. Den høyt dekorerte generalen Wesley Clark, som har tjenestegjort både i Vietnam, Bosnia Herzegovina og Kosovo, er kritisk til krigen i Irak. Han gjør det sterkt i flere tidlige stater, men mangler den kampanjeorganisasjonen som trengs for å vinne. Howard Dean, som klart og tydelig har fordømt krigen i Irak, leder på målingene i en tidlig fase av nominasjonskampen, men klarer ikke å holde momentet oppe. Den demokratiske nominasjonskampen ender med seier til den dekorerte krigshelten John Kerry.

Kerry ble født på et militærsykehus i Colorado i 1943. Med en far som jobbet i utenrikstjenesten og en mor som var politisk aktivist, var politiske diskusjoner en naturlig del av oppveksten for John og hans tre søsken. Da faren i 1957 ble stasjonert ved den amerikanske ambassaden i Oslo, ble 14 år gamle John sendt på kostskole. Under senere studier ved Yale vokste det politiske engasjementet. Etter endt utdannelse går Kerry inn i militærtjeneste.

Vietnamkrigen raser og Kerry søker seg til tjeneste i det asiatiske landet. Den unge mannen er satt til å kommanderer en såkalt Swift Boat, små raske patruljebåter som er tungt bevæpnet. En tidlig morgen i desember 1968, havner han og mannskapet i kamp mot fiendebåter. De åpner ild og lykkes med å ødelegge båtene. Under skuddvekslingen blir Kerry såret i armen. Han mottar en medalje for innsatsen, men er snart tilbake på patrulje igjen.

I februar året etter blir Kerry såret igjen, i en trefning der han og mannskapet blir beskutt av rakettdrevne granater. Kerry lappes sammen, og går nok en gang tilbake til aktiv tjeneste. Åtte dager senere er Kerry, hans mannskap og to andre patruljebåter på oppdrag når de plutselig angripes. Under Kerrys kommando slår de angrepet tilbake og jager fienden på flukt. Lengre oppe i elven angripes så de amerikanske båtene av en nord-vietnamesisk opprører som skyter rakett-granater mot dem fra land. Heller enn å trekke seg tilbake, beordrer Kerry båten til å kjøre opp på land, slik at han og mannskapet kan nedkjempe trusselen. Kerry er først ute av båten, jakter ned den nord-vietnamesiske opprøreren. I mars 1969 er Kerry midt i et annet farlig oppdrag når en mine detonerer under båten deres. Eksplosjonen gjør at den amerikanske soldaten Jim Rassmann faller over bord. Kerry selv skader armen, men makter allikevel å snu båten og redde Rassmann opp av vannet, hele tiden under ild fra fiendtlige snikskyttere.

For sitt mot i Vietnam returnerer John Kerry til USA, som en høyt dekorert krigshelt. Men han har også sett sider ved krigen som har gjort han sterkt kritisk til USAs krigføring i Vietnam. Vel hjemme tar han til orde for å få slutt på krigen. Han engasjerer seg i Vietnam-Veteraner Mot Krigen og vitner i Kongressens høring om krigen. Hans engasjement for å bringe amerikanske soldater trygt hjem blir starten på hans politiske karriere, men det skaffer han også fiender hos soldater som føler seg sveket.

Kerrys heltemot er den røde tråden i reklamefilmen «Lifetime» som demokratene kjører i beste sendetid under presidentvalgkampen i 2004, for å bygge opp Kerrys image. Over skjermen går bilder av et militærsykehus og av Kerrys foreldre: «Han ble født på et militærsykehus i Colorado. Faren var pilot i flyvåpenet, moren en leder i lokalsamfunnet. Han gikk på Yale, og meldte seg frivillig til å tjenestegjøre i Vietnam.» Så kommer en av Kerrys mannskap, Del Sandusky, på skjermen: «Beslutningene han tok reddet livene våre.» Veteranen Jim Rassmann – soldaten Kerry reddet opp av vannet – ser rett inn i kamera og sier beveget: «Da han dro meg opp av elven, risikerte han livet sitt for å redde meg.» Med bilder fra Vietnam fortsetter stemmen på skjermen: «I kamp gjorde han seg fortjent til en Silver Star medalje, en Bronze Star medalje, og tre Purple Heart medaljer. Så kom han hjem, fast bestemt på å få en slutt på krigen. I mer enn 30 år har John Kerry tjenestegjort for Amerika… I Senatet ledet han kampen for å gi barn helsetjenester. Han gikk sammen med John McCain for å finne sannheten om krigsfanger i Vietnam… Et liv i tjeneste… John Kerry som president!»

Senator Kerry er en sterk kandidat til å lede USA i krigstid, den perfekte presidentkandidaten i 2004. Mediene bruker metervis med spalteplass og tv-tid på Kerrys militære heltehistorie og trykker lange intervjuer med noen av mennene Kerry reddet. Hans modige innsats under Vietnamkrigen står dessuten i sterk kontrast til president George Bush som ble hjemme under Vietnamkrigen. Ryktene om at Bush fikk hjelp fra sin innflytelsesrike far for å slippe å tjenestegjøre i Vietnam sammen med sine jevnaldrende går som ild i tørt gress. Bush sliter med troverdigheten.

Bush-kampanjen skjønner at de sliter med å konkurrere med Kerry på troverdighet som øverste leder for en nasjon i krig. Det er bare en måte å håndtere dette på – de må satse alt på politisk aikido, og snu Kerrys styrke mot ham selv. De finner en mulighet blant enkelte av dem som tjenestegjorde samtidig som Kerry og som sterkt misliker at han ble en høyrøstet motstander av krigen etter at han returnerte til USA. I det stille organiseres gruppen Swift Boat Veterans for Truth, som samler en rekke republikanske krigsveteraner. Så slår gruppen til, med en lang serie reklamefilmer som sår tvil om Kerrys heltemot. I filmene sier de republikanske krigsveteranene blant annet:

«-John Kerry har ikke vært ærlig om hva som skjedde i Vietnam. -Han lyver om det som skjedde. -Jeg vet at John Kerry lyver om hvordan han fikk den første Purple Heart-medaljen sin… -John Kerry lyver om Bronze Star medaljen han fikk. Jeg vet det. Jeg var der, og så hva som skjedde. -Hans beretning om hva som skjedde, og det som faktisk skjedde, er som forskjellen på natt og dag. -John Kerry har ikke vært ærlig. -Han løy og han mangler evnen til å lede. -Når alt stod på spill kunne du ikke stole på John Kerry. -John Kerry er ingen krigshelt. -Han sviktet mannskapet sitt, han løy til Kongressen. -John Kerry var en forræder… -Han kastet skam over landet sitt…»

Pengene til å produsere og sende filmene kommer fra rike republikanske donorer i nettverket rundt Bush sin sjefsstrateg Karl Rove. Alle filmene avsluttes med teksten: «Betalt av Swift Boat Veterans for Truth – som ikke er assosiert med noen kandidat eller kampanje.» Dermed kan angrepene fortsette uten at Bush-kampanjen trenger å svare for sannhetsgehalten i dem. Swift Boat Veterans for Truth gir også en rekke intervjuer til mediene, der de hevder at Kerry har såret følelsene deres og forrådt landet sitt gjennom sin motstand mot Vietnam-krigen. Intervjuene, filmene og ryktene fra de «uavhengige» krigsveteranene vil ingen ende ta. De pøses ut i alle medier. Og mediene selv dekker saken så omfattende at de bidrar til å spre stor usikkerhet om Kerrys heltemot. Kerrys militære historie er ikke lenger hans største styrke, den har nå blitt snudd til en svakhet som sår tvil om han egentlig er til å stole på. Velgerne, som før har hatt et positivt bilde av Kerry er nå usikre på hvem han er og hva han står for.

Angrepene fra den «uavhengige» gruppen Swift Boat Veterans for Truth har lagt grunnlaget. Nå kommer Bush-kampanjen med sine offisielle angrep. De bygger på den mer generelle usikkerheten som nå er skapt om hva Kerry egentlig står for. I alle taler fra Bush, og i en rekke intervjuer som gis av hans rådgivere, begynner republikanerne å omtale Kerry som en «flip-flopper», en som hele tiden skifter standpunkt, som du aldri helt vet hva mener, som du ikke kan stole på.

Bush og Rove får produsert reklamefilmen «Windsurfing» som viser bilder av Kerry som forsøker å vindsurfe. Han ser latterlig ut der han ustødig veiver frem og tilbake i forsøk på å fange vinden i seilet. Fortellerstemmen: «I hvilken retning vil John Kerry lede? Kerry stemte for Irak-krigen. Gikk imot den. Støttet den. Og nå går han imot den igjen. Han skrøt av at han stemte for å bevilge 87 milliarder til troppene våre, før han stemte imot det. Han stemte for utdannings-reformen, men nå er han imot den. Han hevder han er imot å øke egenandelene på helse, men stemte fem ganger for å øke dem. John Kerry – uansett hvor enn vinden måtte blåse.» Mediene plukker opp angrepet og kommentatorene fyller tv-skjermene og radiokanalene med prat om Kerrys vingling. At Kerry søkte seg til Vietnam, så kom hjem og kjempet imot krigen, og nå vil lede nasjonen i en ny krig, settes inn i samme kontekst.

Republikanerne har lyktes med å snu Kerrys styrke mot ham. Kerrys militære bakgrunn har nå blitt en kilde til uendelige mengder negativitet for demokratenes presidentkandidat. En annen gruppe med tette bånd til republikanerne, the Progress for American Voter fund, lager en hardtslående reklamefilm som viser bilder av Al Qaidas leder Osama Bin Laden og den ledende terroristen bak angrepet 11.september, Mohammed Atta, mens fortelleren spør retorisk: «Disse folkene vil drepe oss… Ville du stolt på Kerry [i kampen] mot disse fanatiske morderne?»

Krigshelten John Kerry, som har reddet livet til amerikanske soldater og mottatt en rekke medaljer for sin heltemodige innsats, som satte sitt eget liv på spill da han kjempet for landet sitt og som bare noen måneder tidligere fremsto som den stødige klippen som kunne bringe Amerika trygt gjennom krigen i Irak, er nå redusert til en vinglende politiker som ikke er til å stole på. På valgnatten slår Bush Kerry på målstreken. Han får Bush 50,7% oppslutning og kaprer 286 valgmenn mot Kerrys 251.

Bush-kampanjen i 2004 viser hvor brutalt effektivt det er å benytte politisk aikido som strategi når du møter en motstander som står sterkt – spesielt i en sak som overskygger alle andre. Det er en strategi som kan benyttes også over tid, uavhengig av enkeltvalgkamper. I Norge ble Stortingsvalget i 2017 avgjort av en slik langsiktig strategi.

 

Fra intelligent utenriksminister og klok leder, til rik tåkefyrste fra Oslo Vest

Å erkjenne din motstanders viktigste styrke og legge en strategi for å snu den til en svakhet, er en av de mest krevende politiske strategier å utforme og iverksette. Men det er også en av de mest effektfulle strategier når man lykkes. Måten høyresiden redefinerte Jonas Gahr Støre før Aps valgnederlag i 2017 er bare et eksempel på at denne strategien også blir brukt med stor suksess i Norge.

Da Støre ble over natten populær som utenriksminister i 2005. Velgerne omfavnet hans mange styrker; utdannelsen fra elite-universitet i Frankrike og et utpreget ønske om å søke gode kompromiss. Jonas evne til å se flere sider av en sak, virket forfriskende og attraktivt for velgere som var lei av den evinnelige kjeklingen mellom politikere som var mer opptatt av å score politiske poeng enn av å levere konkrete resultater. I en politisk virkelighet preget av krangling og slagord virket Jonas oppriktig, seriøs og intelligent. Norge var stolte av å ha en slik utenriksminister. Jeg deltok selv på åpne møter med Støre, og opplevde at fanskaren vokste, både i antall og i entusiasme. Selv mange høyrefolk snakket positivt om Støres styrker. Dette var en kommende partileder.

Støres styrker ble etter hvert et sentralt tema mellom høyresidens strateger. Høyres Christopher Rødsten skrev i august 2008 en artikkel i Minerva med undertittelen «Støre-diggingen er farlig for Høyre». Der slo Rødsten fast at «Den manglende kritikken og den underliggende smiskingen for Støre fra mange i Høyre representerer flere strategiske utfordringer. For det første øker den prestisjen og anseelsen til den sittende [rød-grønne] regjeringen. Det er selvfølgelig ikke Høyre tjent med. … Men aller viktigst så øker sannsynligheten for at en Støre med statsministerambisjoner vil kunne stjele Høyrevelgere.» Rødsten advarte ikke bare mot smiger, han hadde også en alternativ måte å beskrive Støre på også, som kunne snu styrkene til svakheter: «[Støre] er noe så sjeldent som en åleglatt oratoriker fra Oslos vestkant…»

Nå iverksatte Støres politiske motstandere en mesterlig politisk aikido. I stedet for å angripe hans svake sider, begynner de systematisk å angripe hans sterke. Det som hadde gjort Jonas populær blant så mange velgere, skulle nå omdefineres ved å endre folks assosiasjoner til disse egenskapene. Frem til da hadde den rike vestkantgutten Støres transformasjon til idealistisk sosialdemokrat «som tar fra de rike og gir til de fattige» blitt hyllet som et bevis på hans uselviskhet. Nå skulle imidlertid familiebakgrunnen endres til noe problematisk – et slags bilde av Overklasse-Støre som ikke forstår folk flest. Hviskekampanjen var i gang og nådde stadig fler. Etter hvert også i mediene. Kampanjen tiltok i styrke etter at Jens gikk av som statsminister høsten 2013.

I 2014 skrev Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum artikkelen «Arbeiderparti-Fantomet», der leseren skal være ganske bevistløs for ikke å få med seg det underliggende budskapet om at Støre er en rikmannsgutt fra Oslo Vest: «Mangemillionæren fra Oslo Vest er foreløpig ikke skitten på fingrene … Og det gjenstår å se om vestkantgutten [Støre] også går hjem blant folk flest… Oslo Vest har alltid vært mest populært på Oslo Vest. Det er noe av grunnen til at Jonas Gahr Støre blir irritert når noen påpeker at han kommer fra en millionærfamilie og selv er god for flere titalls millioner kroner.» Trykket på mediene om å skrive slike saker har vært vedvarende fra høyresiden, og oppslagene om Støres rikdom og hans «avstand til folket» har fortsatt med jevne mellomrom.

I 2015 gikk Høyre ut i VG for å minne folket på at Støre ikke er som folk flest. Under overskriften «Helse-Høie til angrep på Birken-Støre» kan vi lese: «Når blant andre Ap-leder Jonas Gahr Støre i morgen går Birken kan han bidra til å gjøre det vanskeligere å få folk flest opp av sofaen, advarer [Høyres] helseminister Bent Høie.» Budskapet fra Høyre var at Ap-lederen skulle gå birkebeiner-rennet sammen med resten av eliten i Norge, noe som plasserte han milevis unna hverdagen til folk flest. Faktisk var Støres ski-elitisme skadelig for folket, hevdet helseministeren.

En måned senere kunne vi lese over hele forsiden på Dagens Næringsliv: «Angriper Støre for farens valg – Regjeringspartiene bruker farens valg av privat eldreomsorg som eksempel på at Jonas Gahr Støre opptrer dobbeltmoralsk.» Støre kunne ikke annet enn å minne om at hans foreldre er selvstendige mennesker som tar sine egne valg. Men angrepene tæret på og i folket begynte man å få andre assosiasjoner til Støres tidligere styrker.

Også Jonas personlige evner som diplomat og utenriksminister skulle nå endres fra en styrke til en svakhet. Høyre-politikere begynte tidlig å spre bildet av Støre som en tåkefyrste, en som snakket så komplisert og akademisk at selv en professor slet med å forstå hva han mente. Og i 2015 tildelte PR-byrået Geelmuyden Kiese prisen for «Årets tåkeprat» til Støre. «— Jeg er overrasket over at han ikke har vunnet den tidligere, han har vært nominert hvert år siden 2013,» sa Geelmuyden. Han avsluttet med en advarsel om at Støres diplomatiske måte å prate på faktisk er farlig: «Vi oppfatter at tåkeprat er farlig for demokratiet, og Støre snakker som en embetsmann – alltid med forbehold. Til slutt skjønner vi verken hva han eller partiet mener.»

Fremskrittspartiet slengte seg på karusellen. Siv Jensen og Per Sandberg gjentok at Støre er en «tåkefyrste» som driver med «tåkete tale» i debatt etter debatt. VG dekket Frps nestleder Ketil Solvik-Olsens 1.mai-tale i 2015 med ordene «Det er interessant å høre tåkefyrsten – eller partileder – Støre, sa Solvik-Olsen ironisk.» Om man gjentar noe ofte nok adopteres det til slutt som sannhet.

Vinklingen om den godhjertede Jonas med bakgrunn fra vestkanten som uselvisk kjemper for høyere skatter for slike som seg selv, ble snudd på hodet. Nå ble hans bakgrunn et problem for Arbeiderpartiet. Intelligensen og eliteutdannelsen som ga velgerne tillit til utenriksminister Støre, ble snudd til et symbol på at Ap-leder Støre tilhører en del av eliten og ikke kan representere vanlige folk. I februar 2016 intervjuet Aftenposten en rekke sentrale folk fra Høyre og Frp om hvilken strategi Høyre og Frp hadde for å vinne valget i 2017 etter. Aftenpostens overskrift ble «Høyre og Frps plan: Skal stemple Ap som vingle-parti og Støre som tåkefyrste.» En Høyrekilde sa følgende om Jonas Gahr Støre til avisen: «Hans største forse er blitt hans største utfordring.» Dette la igjen grunnlaget for at angrepene på Støres formue og pengeplasseringer ved valgene i 2017 og 2019 fikk styrke – og forsterket inntrykket av en Ap-leder som befant seg langt unna folk flest.

Høyresidens politiske aikido lyktes. Det bidro ved Stortingsvalget 2017 til å sikre Høyre og Frp fire nye år på statsministerens kontor. Den åpenbare strategien fra Jonas politiske motstandere ble ikke tatt nok på alvor i Arbeiderpartiet, og man møtte ikke trusselen offensivt nok – ikke før det var for sent. Bill Clinton sa etter sitt første valgnederlag i 1980 at: «Når noen slår deg i hodet med en hammer, kan du ikke bare sitte der og ta imot. Da tar du frem kjøttøksa og kutter av dem armen.» Et angrep må besvares med et kraftigere motangrep. Men da angrepene rammet Støre svarte han og partiet med å klage over at dette var ufint og riste oppgitt på hodet. Ap og Støre hadde aldri en offensiv som slo hardt tilbake, og Ap iverksatte aldri noen tilsvarende strategi for å ramme hovedmotstander Erna Solberg (som dermed fikk lov til å definere seg selv). Den politiske aikidoen lyktes fordi ingen mottiltak ble iverksatt.

Venstresiden, og særlig Arbeiderpartiet, har hatt en tendens til å lete etter motstanderens svakheter og angripe dem. Høyresiden er dyktigere til å identifisere motstanderens styrker for å snu disse til svakheter. En av grunnene er at høyresiden har en mer disiplinert budskapshåndtering. En annen at venstresiden ofte kvier seg fra å si noe som flertallet av folket i utgangspunktet ikke er enige i – slik at man sjelden får snudd allerede etablerte inntrykk. Unntaket var da daværende kommunalminister Erna Solberg for mange år siden fikk tilnavnet «Jern-Erna» som til å begynne med var et positivt kallenavn. Venstresiden med LO i fornt brukte da politisk aikido for å endre på assosiasjonene som kallenavnet utløste, slik at «Jern-Erna» gikk fra å være en honnør til hennes stødighet, styrke og jernvilje, til å bli en betegnelse på iskald jernhard kynisme mot de svakeste. Etter dette sluttet høyresiden å snakke om «Jern-Erna» og hun skrev boken «Mennesker, ikke milliarder» – for å dyrke frem et mykere image. Fordi den ikke var et ledd i noen gjennomtenkt og langsiktig strategi, sluttet venstresiden sin historiefortelling om iskalde Jern-Erna. En stor mulighet gikk tapt.

Politiske aikido krever fokus, dristighet og aldri så lite frekkhet. Men det er en virkningsfull politisk strategi, også i norsk politikk.