Kjell Ingolf Ropstads kontroversielle utspill er et tydelig tegn på at han er i ferd med å sette sin nye strategi ut i livet: Å begrave det gamle bredbente KrF og skape et mer høyrepopulistisk kristenparti. Det er et dristig trekk – som faktisk kan redde Erna.
Kristelig Folkeparti har lenge hatt en velgermasse som i realiteten har vært delt i to: Den ene halvdelen med fokus på å hjelpe de som har minst, økt bistand til fattige og en grønnere og mer konservativ forvaltning av skaperverket. Saker der man i stor grad står sammen med norsk venstreside. Den andre halvdelen av partiets velgere har hatt et mer kristenkonservativt fokus på saker som vern om Israel, kamp mot abort og skepsis til liberaliseringen av samfunnet. KrF tok mål av seg til å være et kristent folkeparti – for alle kristne uansett hvor du ellers befant deg i det politiske landskapet. Slik har KrF stått i en årelang spagat, med et bein fast plantet i hver av disse leirene. Tilsammen har dette holdt partiet på en oppslutning over sperregrensen.
Men den evige spagaten ga avskalling av velgere til både venstre- og høyre-siden. I et Norge preget av polarisering ble dette til slutt en umulig situasjon og leder Knut Arild Hareide konkluderte med at partiet måtte velge side. Han anbefalte partiet å velge samarbeid med venstresiden. Men Erna Solbergs tilbud om å endre abortloven for å sikre sin egen makt ga Kjell Inge Ropstad flertall mot Hareide, og partiet valgte i stedet å gå inn i regjering med Fremskrittspartiet, Venstre og Høyre.
Dermed må Ropstad tiltrekke seg nok nye velgere på høyresiden til å bli liggende stabilt over sperregrensen. Samtidig synker partiet på målingene fordi stadig flere av de venstre-orienterte velgerne forlater KrF etter Hareides tap. Dette er landskapet Ropstad skal manøvrere i. Og han har lagt en ny langsiktig strategi. For det første må han samle og mobilisere så mange av de kristenkonservative velgerne som mulig. KrF trenger hver og en av dem ved stemmeurnene i Stortingsvalget 2021. For å få til det må han fullføre veivalget Hareide startet og la den siste resten av venstreorienterte velgere forlate partiet.
Men Ropstad vet også at det ikke holder å mobilisere de kristenkonservative velgerne – de alene utgjør ikke en stor nok velgergruppe til å sikre KrF en stabil eksistens over sperregrensen. Derimot er en annen gruppe velgere i spill på høyresiden akkurat nå, nemlig verdikonservative som vil verne om det tradisjonelt norske, som er skeptiske til innvandring generelt og muslimsk påvirkning spesielt. De lar seg spesielt friste av lederskikkelser som står oppreist mot eliten og det politisk korrekte. Frp har ikke lenger samme tiltrekningskraft på denne gruppen og mange av dem er på vandring. Det gir KrF en unik mulighet til å utvide velgergrunnlaget sitt på høyresiden i norsk politikk.
Ropstads langsiktige strategi ser kort oppsummert ut til å være (a) å mobilisere de kristenkonservative velgerne selv om det koster KrF de siste gjenværende venstreorienterte velgerne, og (b) å appellere til nye velgergrupper som misliker elitene og den nye politiske korrektheten, og som er opptatt av det tradisjonelt norske – f.eks. velgere som er skeptiske til at «fremmede» verdier (les: muslimske) skal likebehandles og sidestilles med det som oppleves som norske/kristne verdier i skolen, i offentlige institusjoner og i samfunnet for øvrig.
Vi kan forvente en serie utspill som appellerer til nettopp disse velgerne. Og det er i denne settingen uttalelsene om at miljøbevegelsen truer det kristne menneskesynet ved å likestille dyr med mennesker må forstås. Ropstad tok opp noe mange av hans kjernevelgere har vært opptatt av lenge – at dagens samfunnsfortelling ikke lenger rommer forståelsen av at Gud skapte mennesket til å forvalte og herske over dyr og natur. Men dette var et godt gjennomtenkt utspill, avlevert i et kodet språk, som appellerte til langt flere enn KrFs kjernevelgere. Blant store velgergrupper har frustrasjonen lenge vokst i kjølvannet av tvangsnedleggelsen av pelsdyr-oppdrett og krav om kjøttfrie skoler og sykehjem. Slike saker har blitt tolket som tegn på en politisk korrekt elite som befinner seg fjernt fra den virkeligheten hvor resten av oss lever; en elite som har et romantisk, nesten «kjæledyraktig» forhold til norsk landbruk og ikke ser dagens husdyrhold som en naturlig del av matkjeden. Dette har utløst en sterk frustrasjon i mange deler av landet vårt, og det var disse populistiske nervene Ropstad siktet på – og traff.
At angrepet var rettet mot Miljøpartiet De Grønne i særdeleshet, var heller ikke tilfeldig. For svært mange velgere er MdG selve symbolet på den nye politiske korrektheten som de ikke kjenner seg igjen i. (Når MdG for eksempel snakker om å innføre mer bompenger for å bruke pengene på billigere kollektivtrafikk, høres det ut som at de har glemt alle som bor på steder som Rindalsskogen og bare har fire bussavganger i døgnet – for dem føles MdGs argumenter bare ekskluderende, og det finnes ikke mye som er verre enn å føles seg oversett.) Her er det mange velgere å hente.
Vi kan forvente flere utspill fra Ropstad – myntet på disse velgerne – i tiden som kommer. Det vil være utspill om norske tradisjoner (som kristen norsk julefeiring, kristen norsk konfirmasjon, osv), om å verne det norske språket, om hvordan globalisering og endringer skjer for raskt. Og Ropstad kommer ikke til å ha samme aversjon mot å stå sammen med Frp i disse sakene, slik Hareide hadde. Frp har allerede troverdighet på slike saker, og Ropstad stiller seg gjerne inntil Frp slik at noe av denne troverdigheten kan smitte over på KrF. Ropstad trenger sårt disse velgerne og de er i spill.
Dette er Ropstad selvsagt ikke alene om å forstå. I Sverige har KrFs søsterparti Kristdemokraterna og deres leder Ebba Busch Thor nå åpnet for samtaler med ytre-høyre-partiet Sverigedemokraterna. Hun kjemper i likhet med Ropstad for sitt partis fremtid på høyrefløyen. Utspillet er derfor et av flere som er myntet på å gi Kristdemokratene troverdighet blant de tradisjonsfokuserte velgerne på høyresiden som føler verdiene sine truet av endringene i det svenske samfunnet. Det nye er at KrF i Norge, som tidligere favnet bredt i det politiske landskapet, etter å ha valgt bort velgerne på venstresiden nå har fått et snevrere handlingsrom.
De fleste politiske kommentatorer har angrepet Ropstad for utspillene han har kommet med så langt. Arne Strand i Dagsavisen mener for eksempel at «Ropstad roter det til» og anfører som bevis at KrF nå er «landets minste parti». Som vanlig er kommentariatet for opptatt med å dissekere enkeltsaker til å se det store bildet. Sannheten er at Ropstad har tatt partiets nye veivalg på alvor og derfor har valgt en langsiktig strategi for å sikre KrFs eksistens. Strand og andre sosialdemokrater burde være mer bekymret for hvilket alternativ norsk venstreside skal tilby til kristne velgere som deler deres verdigrunnlag men sliter med det mange opplever som en «avkristningen» av velferdsstaten. Om man fortsetter å overse dem kan de etter hvert migrere til høyresiden, og selv om de bare er utgjør noen få prosent kan dette være nok til å vippe balansen mellom blokkene i norsk politikk.
At de som oppfattes som eliten i norske medier og politikk går til frontalangrep på Ropstads reposisjonering, er både forutsigbart og forståelig, men det svekker ikke akkurat KrFs nye partileder. Bedre reklame enn å få kjeft fra den politisk korrekte eliten kan Ropstad knapt drømme om. Det bare forsterker hans appell blant velgerne han nå forsøker å mobilisere – og kan lede tusenvis av nye velgere rett inn i hans favn, om han fortsetter som han stevner.
Ropstads strategi er like enkel å forstå som den er krevende å gjennomføre. Krevende fordi KrFs sidevalg ikke er over så lenge det venstreorienterte mindretallet i partiet forsetter å stritte høylytt imot hvert eneste trekk den nye lederen gjør. Det interne bråket er ennå ikke over og jo lenger det fortsetter, dess mer krevende blir det for Ropstad å presentere KrF som et troverdig motkulturparti. Et slikt parti må ha en sterk leder for å tas på alvor blant de mer populistiske velgerne – ikke en leder som er i evig konflikt med halve partiet sitt. Ropstad har alt å tjene på å at de siste røde delene av partiet forsvinner ut døren. Bare da kan han få inn alle de nye blå velgerne han trenger.
Da Ropstad overtok som partileder ble han oppfattet som umoden og litt pinglete – han våget ikke en gang innrømme at han hadde konspirert med Erna om å presse kniven dypt inn mellom skulderbladene på Hareide, selv om dette var åpenbart for alle som stod rundt og så på. Men han har vokst og nå kan vi skimte konturene av en tøffere og mer målrettet partileder som absolutt ikke bør undervurderes.
Strategien Ropstad har lagt kan lykkes eller den kan ta livet av KrF som politisk makt i Norge. Om Ropstad klarer å gjennomføre den vil avgjøre mer enn KrFs fremtid. Utfallet kan også komme til å avgjøre Solberg-regjeringens fremtid. For mens et KrF på 3% kan felle regjeringen, kan et KrF på 6% kanskje redde regjeringen. Svært mye står altså på spill. Ropstad har en klar strategi. Han har vist at han har viljen til å fronte den. Nå gjenstår det å se om han også har evnen til å stå løpet ut.