UTHOLDENHET OG COMEBACK

In war, you can only be killed once, but in politics many times

Evnen til å møte de dypeste nedturer med en langsiktig strategi for comeback er en avgjørende egenskap i politikken. Få politiske ledere klarer å nå og holde seg på toppen uten evnen til å gjøre comeback. Men comeback handler ikke bare om overlevelse. Det handler også om posisjonering. Noen ganger krever det å holde en stødig kurs gjennom stormen, andre ganger å skifte taktikk og justere kursen. La oss se nærmere på begge utøvelsene av denne strategien.

“In war you can only be killed once, but in politics many times,” sa Winston Churchill. Det finnes knapt et bedre eksempel enn Churchill. Han overkom en lang rekke politiske og personlige skandaler. Få har gått fra beundring og honnør til hån og hat, og så tilbake igjen, like ofte som Churchill. Hans navn er på en og samme tid ensbetydende med skandaler, kontroverser og politisk mot. Churchill brukte stort sett mer penger enn han hadde og var alltid i privat pengeknipe. Dette løste han med å ta imot store pengesummer fra private forretningsmenn, blant annet private «lån» som aldri ble tilbakebetalt. Hva «långiverne» fikk tilbake er ikke kjent. Churchill var også alkoholiker – han var ofte beruset i offentlig sammenheng – og slet med tunge depresjoner. Han representerte også et imperialistisk verdenssyn som synes forkastelig i dag. Men han var like fullt en politisk kjempe.

Churchill opplevde store politiske opp- og nedturer, og tapte flere valg som parlamentskandidat. Han ble kastet ut av regjering, og i mange år trodde de fleste at han hadde nådd toppen av sitt politiske virke. Han skiftet parti flere ganger. På 1930-tallet ble han hånet som en krigshisser, men gjorde tidenes comeback som minister i 1939 og statsminister i 1940. Da andre ville gi etter for nazistene, mobiliserte Churchill det britiske folket til kamp mot Hitler-Tyskland. Han stod stødig selv da at Storbritannia var alene igjen i kampen mot aksemaktene. For Churchill ble hans evne til å reise seg igjen og igjen etter gjentatte nederlag, styrken som til slutt ledet han frem til makten.

Så, etter å ha ledet Storbritannia til seier over aksemaktene, vendte velgerne ham ryggen i 1945. Churchill slikket sine sår og klarte igjen å gjøre comeback som statsminister i 1951, ved å endre taktikk og tilpasse seg en ny politisk virkelighet. Winston Churchill er den største «comeback kid» i britisk politikk. Vi som kommer etter bør være takknemlige over at han maktet å stå gjennom de mange skandalene og personlighetssviktene, at han hadde ryggrad til å følge sin langsiktige strategi, ellers kunne vår historie sett langt mørkere ut.

Mange «comeback kids» forsvinner som ledere i perioder før de kommer tilbake, slik Churchill gjorde. Felt av personlige feil og skandaler, eller skiftende politiske strømninger i folket. Men så er de der igjen, sterkere enn noen gang. Det krever en enorm styrke å stå gjennom slike kriser, å skytes ned, å miste tilliten, å feile, for så å reise seg igjen. Men når man er sterk nok til å utøve en slik politisk strategi kan man komme tilbake sterkere enn før.

Enkelte kan kanskje komme seg gjennom en politisk karriere uten å oppleve slike nederlag. Men da har de kanskje heller ikke utrettet særlig mye. Som Aristoteles sa: «Du kan unngå kritikk ved ikke å si noe, ikke å gjøre noe og ikke å være noe.» Ledere som ikke er villige til å stikke hodet frem og bli angrepet, de som gjør alt de kan for å ikke være kontroversielle, kan kanskje overleve i politikken. Men de har strengt tatt ikke noe der å gjøre. De burde komme seg ut av den politiske manesjen så raskt som mulig.

Så har vi ekte ledere. Politikere som tør å stille seg åpen for kritikk, som tør å få fiender. Churchill konkluderte slik: «Har du fiender? Bra! Det betyr at du har stått oppreist for noe!» Ekte ledere opplever også betydelige nederlag. De opplever å miste tillit og tape omdømme – slik Churchill gjorde. De kan oppleve personlige skandaler, slik Bill Clinton har gjort utallige ganger – med eiendomsskandalene i Arkansas og affæren med Monica Levinsky. De kan gå på drepende valgnederlag og manglende tillit i befolkningen, slik Jens Stoltenberg gjorde da han ledet Arbeiderpartiet til sitt dårligste resultat siden 1920-tallet i 2001 og da han opplevde Ap som landets fjerde største parti på målingene sommeren 2002. Mange av politiske ledere må gjennom slike skjellsettende øyeblikk. De beste møter motgangen med en strategi for langsiktig overlevelse og ny makt. Når de reiser seg etter nederlagene er de kanskje blodige og forslåtte, men klare for en ny runde i ringen…

 

The Comeback Kid

Over TV-skjermen flimrer en kort reklamefilm. Kvinnen på skjermen ser mer fattig enn velstående ut. Hun har kort, mørkt hår, og en mild stemme. Mannen hennes har en bart, litt mage, og ser ut som en som arbeider med hendene. To helt vanlige mennesker. Det gjør et sterkt inntrykk når de begynner å snakke om sin datters død. Vi ser dem gå hånd i hånd i skumringen. Vi ser et bilde av en ung jente – vakker, tynn, smilende. Bildet viser en jente som er alvorlig syk. Vi hører en trygg kvinnestemme som sier “President Clinton signerte loven som gir foreldre en rett til å være sammen med sitt syke barn, uten å miste jobben.» Så finner vi ut at dette ikke bare er en hjertevarm reklamefilm for Clinton, det er en negativ film rettet mot Clintons motkandidat. «Bob Dole kjempet i seks år imot denne loven,» sier kvinnen. Et kaldt svart-hvitt foto av Dole kommer på skjermen. Så forteller kvinnen oss at Bill Clinton forstår utfordringene en familie må stri med, før filmen avsluttes med bilder av Clinton i hagen foran det Hvite Hus, sammen med en jente i rullestol, smilende i sollyset.

Den anerkjente journalisten Joe Klein beskriver denne reklamefilmen som «empatisk negativ», et mesterverk. «Den er kanskje alt du trenger å vite om presidentvalgkampen i 1996», skriver Klein. «Den er subtil, personlig, bevegende, manipulerende og utrolig effektiv.» Den var, i likhet med hele Bill Clintons kampanje ved presidentvalget i 1996, utformet med ett eneste formål: Å gjøre presidentvalget til en folkeavstemming mellom ulike verdier – Clintons omsorg for familier og eldre, satt opp imot den kalde ideologiske kynismen hans motstandere representerte. Clinton-kampanjen i 1996 var resultatet av en genial strategi for comeback. Men vi skal starte noen tiår tidligere. Bill Clintons politiske karriere er nemlig full av nederlag og nye strategier for overlevelse.

Året er 1977. På kontoret sitt i Little Rock sitter den ferske statsadvokaten i Arkansas, den 31 år gamle demokraten Bill Clinton, i samtale med Dick Morris. Clinton tilhører venstresiden i det demokratiske partiet. Han har arbeidet for å få nominerte flere progressive demokratiske presidentkandidater, for å få en slutt på Vietnamkrigen, for utdanning og helsestell for alle, for å styrke middelklassen på bekostning av de rikeste. Nå har Clinton hentet inn den politiske konsulenten Morris for å gjennomføre meningsmålinger og lage analyser for å kartlegge sjansene Clinton har til å bli valgt om han stiller til valg som guvernørkandidat. Clinton, født og oppvokst i Arkansas, har nettopp sikret seg en brakseier i statsadvokatvalget. Han er godt kjent i hjemstaten, og Morris konkluderer med at kandidaten så å si er garantert å vinne både nominasjonen og valget, dersom han stiller som guvernør. Clinton annonserer sitt kandidatur og gjennomfører en sterk grasrotkampanje. Det går som Morris har forutsett. Bill Clinton vinner nominasjonen og guvernørvalget i Arkansas i 1978 med 63 prosent av stemmene. Han blir den yngste guvernøren i USA siden andre verdenskrig. En politisk stjerne er født.

I sin innsettelsestale definerer Clinton sine viktigste politiske prinsipp:

«Så langt tilbake som jeg kan huske har jeg alltid hatt en lidenskapelig tro på viktigheten av like muligheter for alle, og jeg vil gjøre alt jeg kan for å fremme det. Så langt tilbake som jeg kan huske har jeg mislikt misbruk av makt fra de som har den, og jeg vil gjøre alt jeg kan for å unngå det. … Så langt tilbake som jeg kan huske har jeg hatt et brennende engasjement om å lette byrden for mennesker som er gamle, svake eller trengende, og jeg vil forsøke å hjelpe dem. … Vi kan nå langt med stolthet og håp!»

Guvernørperiodene i Arkansas er på bare to år, så Clinton må starte forberedelsene til valget i 1980 fra første dag i den nye jobben. Den ferske guvernøren har en mildt sagt omfattende liste over reformer han vil gjennomføre: Han vil fornye statsapparatet i Arkansas. Han vil bedre veinettet i den fattige staten. Fornye den offentlige helsesektoren, spesielt på landsbygda. Reorganisere skoledistriktene og reformere utdanningstilbudet. Stimulere prosjekter for produksjon av fornybar energi. Alt dette ønsker Clinton å oppnå – på bare to år! Han får Morris til å måle hva velgerne synes om alle forslagene, og hva de oppfatter som hans overordnede plan. Velgerne liker initiativene hver for seg, men få ser noen samlet verdiplattform i det Clinton står for. «Han satt med et politisk program som var beundringsverdig, men umulig å beskrive,» husker Morris. «Det var litt av alt. Som et barn i godtebutikken, ville han ha alt på en gang.»

Clinton bestemmer seg for å løfte frem en oppgradering av veinettet som sin signatursak. Det vil gi velgerne synlige og merkbare resultater på fornyelsen og den nye energien han står for. Men prosjektet må betales, gjennom en liten økning i bil-årsavgiften. Straks Clinton har sendt forslaget til statskongressen for behandling, kommer det sterke protester fra lastebileiere og Arkansas mange kylling-oppdrettere, som vil få dyrere fraktkostnader om forslaget vedtas. Clinton går inn for et kompromiss som overfører hoved byrden av økningen fra lastebiler til personbiler. Ordningen betyr at lette personbiler må betale mindre enn tunge personbiler, et ekstremt uklokt trekk i en landlig stat der de fleste kjører pickups og tunge biler.

Den unge guvernøren, som har hatt kallenavnet «wonder boy» sliter med å leve opp til forventningene. Mange velgere på landsbygda i Arkansas – demokratenes kjernevelgere – må kjøre inn til nærmeste by, ofte en times kjøretur hver vei, for å betale bilskatten. Når de kommer frem og får høre at skatten har økt, har de ikke med seg nok penger og må kjøre hele veien hjem igjen for å hente mer. Sinnet blant velgerne stiger. Og nå er kampanjen for gjenvalg i gang. Etter en rundreise med taler valgåret 1980 ringer en sliten og frustrert Clinton stabssjefen sin. «De tar livet av meg her ute. De hater meg! Det er bilskatten. En kar som kom bort til meg sa «Jeg har det tøft nok som det er med å få endene til å møtes, og du sparker meg mens jeg ligger nede!» De tar livet av meg her ute!»

Clintons motkandidat, republikaneren Frank White, kjører en aggressiv, negativ kampanje der han hamrer løs på Clinton for den upopulære bilskatten. Demokratenes kampanje klarer aldri å komme skikkelig på offensiven. Mediene angriper Clinton hardt. Sliten, nedkjørt og frustrert, må han akseptere nederlaget på valgnatten. I forsøket på å bite over for mye, har Clinton mistet grepet om velgerne. Det ser ut som om den unge energiske guvernøren vil forsvinne like fort fra den politiske arenaen som han har kommet. Har Bill Clinton bare vært et kortlivet stjerneskudd?

Dick Morris får nå en telefon fra taperen i Arkansas. Clinton har ikke tenkt å gi seg i politikken, på tross av det ydmykende nederlaget. Han vil bite tennene sammen og å stille igjen i 1982, slå White og vinne tilbake guvernørstolen. Men hvordan? Clinton begynner nå å reise rundt i staten for å snakke med folk og styrke nettverket sitt. Han knytter nye og sterkere bånd til fagbevegelsen. Og nederlaget har lært han en lekse: Å alltid svare på et angrep med et enda tøffere angrep tilbake. «Når noen slår deg i hodet med en hammer, kan du ikke bare sitte der og ta imot [slik jeg har gjort],» sa Clinton «Da tar du frem kjøttøksa og kutter av dem armen.»

Målinger og analyser som Clinton-teamet gjør viser at det ikke var White som vant valget – det var Clinton som tapte det. Undersøkelsene viser at velgerne egentlig liker Clinton selv om – eller kanskje nettopp fordi – elitene i media og næringsliv angriper ham. Men velgerne ønsket å straffe Clinton for å ha gapt over for mye, og for bilskatten de var sterkt imot. For å kunne gjøre et comeback må Clinton finne en måte å be dem om unnskyldning på. Først da vil han kunne restarte forholdet mellom seg og folket. Morris kommer opp med en genial ide – to reklamefilmer der Clinton ber velgerne om unnskyldning og samtidig lanserer seg selv som kandidat til guvernørvalget i 1982. Den første av filmene sendes 8.februar 1982. «Da jeg vokste opp,» sier Clinton mens han ser rett inn i kamera, «trengte ikke faren min gi meg ris to ganger for samme feil.» Om velgerne gir ham en ny sjanse vil han lytte mer enn før, sier han. Og han vil aldri gjøre den samme feilen en gang til. Gjennom å starte kampanjen sin med å be velgerne om unnskyldning, kan Clinton nå nekte å si mer om saken og vise til at han har lagt den bak seg.

Etter filmene ligger Clinton lavt på målingene. Men Morris er trygg på at de har valgt riktig strategi. «Det er som en vaksine. Der og da blir du kanskje litt småsyk og får noen symptomer. Men så bedrer det seg og du er blitt immun mot sykdommen.» Nå inne i en bitter nominasjonskamp i det demokratiske partiet mot Jim Guy Tucker er Clinton under angrep, og han slår tilbake så hardt han kan. TV-skjermene i Arkansas fylles av reklamefilmer der de to angriper hverandre. Også pressen angriper Clinton med intensitet. Medieeliten har gått lei av Arkansas «wonder boy». Tucker fokuserer angrepene på det han tror er Clintons akilleshæl – bilavgiften. Men Tuckers tall på målingene faller jevnt og trutt, mens Clinton holder seg stabil og begynner å stige. «Målingene viste en enorm sympatibølge for Clinton fordi han allerede hadde bedt om unnskyldning. Folk sa ‘Hvorfor rakker Tucker ned på ham på grunn den bilavgiften? Han har jo allerede bedt om unnskyldning!’ Immuniteten slo inn,» konkluderte Morris. For Clinton skulle dette bli en viktig politisk lærdom: Når du er i trøbbel eller har gjort noe dumt, gå direkte til folket, se dem inn i øynene og be om unnskyldning. Clinton oppnår 54 prosent i nominasjonsvalget, og er klar til å møte republikanernes Frank White i kampen om guvernørstolen.

Bill Clintons kampanjeorganisasjon ledes av kona Hillary, vennen Betsy Wright og Dick Morris. For Clinton er valget et være eller ikke være. Lederen for en lokalavdeling i kampanjen, Woody Basset, sier «Fy flate, Clinton visste hvor mye som stod på spill. Hvis han tapte nå, var det slutten for ham i politikken.» Både White og Clinton gyver løs på hverandre med negative angrep. Men ingen angrep ser ut til å bite på Clinton lenger.

Clinton driller sin gylne regel inn i kampanjeorganisasjonen: Når noen slår deg i hodet med en hammer, tar du frem kjøttøksa og kutter av dem armen. Hver gang White angriper Clinton, svarer Clintons kampanje med et tøffere angrep tilbake. Og for hvert angrep kryper Clinton oppover på målingene, mens Whites oppslutning faller. Folk har gått lei av angrepene på Clinton, han er underdogen nå, og han har jo allerede bedt om unnskyldning. «Det ble nesten en vits,»sa Morris «Vi følte det som vi satt bak skuddsikkert glass og så på at White siktet oss inn, trakk i avtrekkeren og deretter så vi kulene prelle harmløst av.» Mot slutten av valgkampen begynner Morris å kalle Clinton en «Akilles uten hæl». Clinton, som har fått taper-stempelet av et samlet pressekorps, har reist seg og kommet tilbake. På valgvaken hever han hendene over hodet i triumf. Han har stått ansikt til ansikt med nederlaget, lagt en strategi for å overleve og holde ut. Etter to lange år har han reist seg igjen. Han er Arkansas comeback kid.

Etter valgseieren bygger Clinton seg en permanent kampanjeorganisasjon. Hele hans stab opererer som om det er valgkamp hver dag, hver uke, hele tiden. Budskapskontroll blir en del av det daglige virke fra guvernørboligen i Little Rock. Clinton lager en permanent «krigskasse», som han alltid samler penger til. Den viktigste lærdommen er at han aldri mer skal stole på pressen – alle viktige politiske reformer og initiativ selger han heretter direkte til folket, gjennom betalte medier som reklamefilmer, radioreklamer, avisannonser og brosjyrer.

Han kjemper heretter en kontinuerlig kamp mot elitene i mediene, som stadig kritiserer ham. En eiendomsskandale slår en stor bulk i Clintons renommé i Arkansas – i mediene fremstilles det som om han har forsøkt å berike seg selv på en etisk usympatisk måte. Men han holder ut, reiser seg igjen, og fortsetter å kommunisere direkte med velgerne. Dess mer tyn han får i mediene, dess mer immun blir han mot deres mange angrep. Clinton blir gjenvalgt som guvernør i Arkansas i 1984, 1986, 1988 og i 1990.

Samtidig bygger Clinton seg et bredt nettverk i det demokratiske partiet, og blir leder for New Democrats – en gruppe i det demokratiske partiet som ivrer for å vinne valg ved å fornye det demokratiske partiet og gjenerobre troverdigheten som et trygt og ansvarlig alternativ, etter Carters krisepessimisme og Reagans suksess.

På et møte i Democratic Leadership Council i mai 1991 holder Clinton en tale som vekker nasjonal oppmerksomhet. Han erklærer at fornyelsen av det demokratiske partiet ikke handler om å redde partiet, men om å redde USA. Målet er å «gi folket en ny mulighet, rotfestet i gamle verdier. En mulighet som er enkel, som skaper muligheter, krever ansvar, gir borgerne mer de skulle ha sagt … alt fordi vi erkjenner at vi er en del av et felleskap. Vi står alle i dette sammen…» Clintons nettverk og innflytelse vokser nasjonalt, og han blir frontfiguren for fornyelsen av det demokratiske partiet.

Den 3.oktober 1991 går Bill Clinton opp trappene til scenen som er satt opp ved det gamle Statshuset i Little Rock, der han foran amerikanske flagg som vaier i vinden holder en halv times tale til hundrevis av fremmøtte og pressen. Han snakker om hvor viktig det er å berge og styrke den amerikanske middelklassen, han snakker om økonomien, om viktigheten av utdanning for alle, og om sin politiske filosofi som forener venstresidens fellesskapsverdier og muligheter for alle, med høyresidens verdier personlig ansvar og økonomisk ansvarlighet. Et kort øyeblikk blir Clinton stille, før han fortsetter «Det er derfor jeg i dag erklærer mitt kandidatur som president».

Den demokratiske nominasjonen er første hinder Clinton må over. Han har en sterk kampanjekompetanse. Han har et stort nasjonalt nettverk. Og han er selve bildet på fornyelse i det demokratiske partiet. Det gir et godt utgangspunkt. President Bush har nettopp vunnet krigen mot Irak og frigjort Kuwait, med lave tap på amerikansk side, og han scorer høyt på målingene. Derfor holder mange av de andre lederne i det demokratiske partiet seg unna nominasjonskampen. Clinton er dermed en av de mest populære kandidatene til å vinne demokratenes nominasjon. Han gjør det sterkt på målingene.

Men midt i det viktige symbolske primærvalget i New Hampshire rapporterer media at Clinton i tiden som guvernør har vært utro og hatt et kjærlighetsforhold til modellen Gennifer Flowers. Clinton synker som en stein på målingene, og det kan se ut som om hans presidentambisjoner har møtt veggen. Sammen med sin kone Hillary gjør Bill et uventet grep – de to bestemmer seg for å stille opp i det populære programmet 60 Minutes sammen. Der forteller de at ekteskapet deres ikke er feilfritt, at de begge hadde gjort feil, men at de elsker hverandre. Den ærlige tonen fra et ektepar som åpenbart hadde hatt personlige problemer finner gjenklang hos velgerne, og på tross av den påståtte affæren erobrer Clinton uventet andreplassen i New Hampshire på valgdagen. Det er bragd som overrasker alle. Samme kveld erklærer han at han er «The Comeback Kid». Clinton-kampanjen utnytter oppdriften godt. The Comeback Kid går videre til å vinne demokratenes nominasjon.

På Clintons valgkampsentral «the War Room» har kampanjelederne James Carville og Paul Begala hengt opp en plakat som sammenfatter hele Clintons program: «1. It’s the economy, stupid. 2. Change vs. more of the same. 3. Don’t forget health care.» Dette blir de tre budskapsreglene. Og Clintons gamle motto for håndtering av angrep blir også kampanjens viktigste kjøreregel: Når noen slår deg i hodet med en hammer, tar du frem kjøttøksa og hugger av dem armen. Carville og Begala prenter inn i alle deler av kampanjen at hvert eneste angrep skal svares på med et enda tøffere motangrep – som alltid skal inneholde hovedbudskapet.

President Bushs popularitet er dalende. Han sliter med problemer i økonomien. Som sittende president forbindes han med alt som har gått galt de siste tolv årene. I et intervju klarer han ikke en gang svare på hvor mye en liter melk koster i butikken – i de tolv årene han har vært visepresident og president har han aldri handlet maten sin selv. Bush virker frakoblet, utdatert og sliten. Clinton derimot, fremstår som en energisk mann fra beskjedne kår, med optimisme og håp for fremtiden. Han forstår folks bekymringer og problemer. Clinton, kandidaten alle bare ett år tidligere avskrev som politisk død på grunn av en personlig skandale, vinner over Bush og blir USAs 42. president. Igjen har the Comeback Kid stirret nederlaget inn i øynene og reist seg.

Men Clinton står ennå overfor sin karrieres største prøvelse; den Republikanske Revolusjonen og presidentvalget i 1996. Før det viktige midtterm-valget i 1994, to år ut i Clintons første presidentperiode, samler Newt Gingrich de republikanske kandidatene bak et felles nasjonalt program – the Contract with America. Vanligvis går hver enkelt representant til valg på egne saker i sine valgdistrikt, men ved hjelp av kontrakten fremstår republikanerne nå med samlet kraft i angrepene på den sittende demokratiske presidenten. De beskylder Clinton for å være en skatteglad venstre-radikaler som har glemt de amerikanske verdiene og sviktet den amerikanske middelklassen.

Republikanerne gjør et brakvalg. Mens partiet til den sittende presidenten i snitt har mistet en representant i senatet og en liten håndfull i representantenes hus, mister nå demokratene 54 representanter i huset og 8 representanter i senatet. Republikanerne vinner kontrollen over både Representantenes Hus og senatet, og har dermed makten i Kongressen for første gang på 40 år. Anti-Clinton stemningen er så sterk i 1994 at den demokratiske senatoren Richard Shelby fra Alabama dagen etter valget dumper presidents parti og skifter side– han blir republikaner. Det ser helmørkt ut for Clinton, som står overfor et nytt presidentvalg i 1996. De fleste politiske kommentatorene mener at løpet er kjørt for presidenten.

Clinton føler seg isolert, ensom og sint. Han har ikke klart å utrette mye i sine to første år, og nå har han fått en fiendtlig Kongress som motarbeider alt han står for. Han hadde ikke forutsett det dramatiske valgnederlaget i Kongressen, den eneste som hadde advart ham mot at nederlaget kunne bli så ille var hans gamle venn Dick Morris, som ikke jobbet for Clinton lenger. I ukene etter valget grunner Clinton over hva som gikk galt. Han er redd for at han har mistet sin politiske magefølelse, og at han ikke lenger forstår middelklassen – som fikk han valgt. Det er grunn til uro. Middelklassen sliter fortsatt med negativ realvekst i lønningene, det blir stadig tøffere å klare å betale for ungenes utdannelse, og mange frykter for fremtiden som eldre.

På tross av at republikanerne nettopp har knust demokratene i 94-valget, er det fremdeles mange i presidentens indre krets som mener at Clinton i 1996 bør gå til valg på en plattform med de tradisjonelle venstreside-sakene, økonomisk-populistiske saker som rettigheter i arbeidslivet, minimumslønn og en mer utjevnende skattepolitikk. Men Clinton tviler på at det samme budskapet som velgerne nettopp har snudd ryggen til i 1994, vil være nok til å vinne valget for ham i 1996. Clinton henter derfor i hemmelighet tilbake Dick Morris som rådgiver, og rekrutterer strategene Mark Penn og Doug Schoen som etter en lang rekke målinger, personintervjuer og analyser gjort i all hemmelighet, konkluderer med at en tradisjonell kampanje der Clinton bare appellerer til demokratenes kjernevelgere med tradisjonelle venstre-side-saker vil føre til at presidenten taper valget i 1996.

Morris, Penn og Schoen kartlegger at mange av velgerne som har forlatt demokratene er mer opptatt av saker der republikanerne har mest tillit; kriminalitetsbekjempelse, utryggheten med narkotika, volden og brutaliteten som møter barn og unge på TV-skjermen, og utrygghet i familien. Spesielt har demokratene tapt kampen om barnefamiliene og en del eldre moderate sentrumsvelgerne, og disse må vinnes tilbake om Clinton skal ha en sjanse til å bli gjenvalgt i 1996. Strategene konkluderer med at Clinton bør gjøre tradisjonelle verdier knyttet til familie, trygghet og optimisme til kjernen av sitt budskap. Morris anbefaler å kjøre på skatteletter for middelklassen, som kan lette på den tøffe økonomiske situasjonen deres; en ansvarlig og offensiv plan for å få økonomien på rett kjøl; sterkere satsing på utdanning; og en rekke små tiltak for å hjelpe familier og eldre. Presidenten må knytte bånd til middelklassen igjen.

Clinton omfavner strategien. Det faller helt naturlig for ham å bygge agendaen sin rundt optimisme og verdier, særlig i en situasjon der republikanerne daglig spytter anklager og angrep etter presidenten. Og Clinton og hans rådgivere forstår hvordan de skal smelte Clintons optimistiske budskap sammen med angrep på republikanerne, på en måte som synliggjør verdi-forskjellen på partiene – slik som i reklamefilmen om loven som gir foreldre en mulighet til å kunne være sammen med sitt syke barn uten å miste jobben.

President Clinton ber i desember 1994 TV-selskapene om tid til å tale til nasjonen. «Når vi går inn i denne høytiden vet alle at mye ikke er bra i Amerika, at millioner av amerikanere sliter, er frustrerte, skuffet, ja til og med sinte» sier Clinton. Så presenterer han sin plan for å hjelpe dem. «I kveld legger jeg frem mitt forslag til en Rettighetspakke for Middelklassen.» Clinton går gjennom forslagene med stødig stemme og glimt av optimisme. Clinton, som nettopp har fått juling av middelklassen ved stemmeurnene, har sett dem inn i øynene og gjort det klart at han vet at de er skuffet, men at han har lyttet og forstått. Talen er starten på hans nyeste comeback.

Clintons venn, senator Chris Dodd, har også forstått hva som nettopp har skjedd i Kongressvalget i 1994. Etter at Clinton tapte guvernørstolen i Arkansas gjorde de to en analyse av nederlaget samen. Da som nå mente Dodd at de må tenke helt nytt og annerledes i måten de kommuniserer på. Clinton ber Dodd ta en sentral kampanjerolle i det demokratiske partiet, og Dodd har en ide. I motsetning til republikanernes presidentkandidat Bob Dole, er Newt Gingrich – som leder republikanerne i Representantenes Hus – en upopulær mann med mange politiske svakheter. Dodd foreslår at de derfor gjør Gingrich til motkandidaten – gjennom å knytte Gingrich så tett til Dole at folk ikke lenger ser forskjell på de to. Det er en velkjent politisk strategi: Å velge seg den motkandidaten man helst vil ha. Eller som Hollywood-produsenten Roger Cormans sa «En helt er bare så god som skurken gjør ham». Å ha riktig motkandidat er like viktig for suksess i politikken, som det er på filmlerretet.

Republikanerne under Gingrich ledelse har ønsket å kutte i Medicare, den offentlige helseforsikringsordningen for eldre i USA. Hele 33 millioner eldre er mottakere av Medicare, og Morris er overbevist om at saken kan brukes for å vise verdi-forskjellen mellom partiene. Han mener dette er Clintons sjanse til å gjennomføre et blitz-angrep på republikanerne som vil treffe rett i hjertet på velgerne. Han overtaler presidenten til å gå til full krig på Medicare-saken, selv om det er over ett år igjen til valget. Å brenne av store summer penger på TV-sendte reklamefilmer allerede nå er å spille høyt, men Clinton godkjenner planen og demokratene produserer en serie reklamefilmer som sendes i taktisk utvalgte områder av landet.

Den første filmen viser hvordan Clinton gjør de ulike standpunktene i eldreomsorgen til et verdivalg. Den åpner med bilder av barn som heiser det amerikanske flagget. Fortellerstemmen: «Som amerikanere er det noen ting vi gjør ene og alene fordi det er moralsk, godt og riktig.» Et sort-hvitt bilde av Dole og Gingrich sammen kommer på skjermen.«Dole og Gingrich kutter Medicare!» Så tilbake til bilder av president Clinton. «President Clinton: Jobber for det som er moralsk, godt og riktig for våre eldre.» De neste filmene som blir sendt får titlene «Beskytt», «Kutt» og «Forvitre». Alle tegner de et bilde av republikanerne som kalde, kyniske og mer opptatt av skattekutt til de rikeste enn av omsorgen for USAs eldre – i skarp kontrast til president Clinton som forsvarer tradisjonelle amerikanske verdier. Mens reklamefilmene fyller TV-skjermer høsten 1995, og avisene skriver om presidentens nye politiske initiativ overfor barnefamilier, snur målingene. Clintons popularitet øker i løpet av noen få måneder fra 47% som mener presidenten gjør en god jobb til solide 56%. Og viktigere, snuoperasjonen sementerer Clintons eierskap til de politiske verdiene som er viktige for sving-velgerne.

Republikanerne klarer aldri å komme seg etter dette. For å vise at han er villig til å ofre sin egen karriere i kampen om presidentembetet, trekker den nå desperate Bob Dole seg fra senatet. Med tårer i øynene annonserer en beveget Dole «Jeg søker presidentembetet med ingenting å falle tilbake på, annet enn folkets dom, og intet sted å dra, enn til det Hvite Hus eller hjem.» Det uventede trekket gir republikaneren et midlertidig løft på målingene, men han ligger fremdeles bak Clinton.

Samtidig som Clinton utfordrer egne kjernevelgere ved å stjele republikanske saker som sosialhjelpsreform, budsjettansvarlighet og kriminalitetsbekjempelse, fronter han også saker som mobiliserer det demokratiske partiets tradisjonelle velgermasse. Han fremhever sin innsats for strengere våpenlovgivning. James Brady var pressesekretær for president Reagan i 1981 da Reagan ble utsatt for et attentat. Brady ble skutt og alvorlig såret under angrepet. Han havnet i rullestol for resten av livet, og ga navn til Brady-loven, som gjorde det vanskeligere for kriminelle og psykisk syke å få tak i våpen – en av president Clintons viktigste seiere i kampen mot kriminalitet. Nå lager Clinton-kampanjen reklamefilmen «Evig». Filmen starter med de forferdelige bildene fra attentatet i 1981, i sakte film. I det kameraet fokuserer på Brady, liggende med ansiktet i en pøl av sitt eget blod, begynner fortellerstemmen. «Det var over på sekunder, men smerten varer evig.» Så kommer Brady selv på skjermen. Han lovpriser Clinton for innføringen av Brady-loven: «Når jeg hører folk som stiller spørsmålstegn ved presidentens karakter, sier jeg ‘Se på hva han har fått til, se alle livene denne loven vil redde’.» Så bilder av Clinton mens ordene «Forsvarer våre verdier» kommer på skjermen. Innstramming av våpenlovene er en sak som er populær på venstresiden og som mobiliserer grasrota på venstresiden for Clinton.

Republikanerne bruker like mye penger på politisk kommunikasjon og TV-reklamer som Clinton i 1996. Men Clinton hadde forstått det essensielle, og i motsetning til republikanerne bygger han valget rundt verdispørsmål som skiller de to partiene. Mens republikanerne pøser på med negative angrep på presidenten, forener Clinton angrep på motstanderen med budskap som lar velgerne se at han håndterer viktige spørsmål for dem med empati og optimisme.

Clinton vinner presidentvalget i 1996. Det samme valget som nesten alle eksperter bare to år tidligere spådde at han kom til å tape. Han erobrer nye velgergrupper og seirer i verdidebatten. Som så ofte før hadde han ligget nede for telling og reist seg igjen, på en måte som overrasker alle. For noen, spesielt for elitene i media og ytre høyre, er Bill Clintons mange comeback en gåte. De ser ham som en ufordragelig, manipulerende politiker preget av eiendomsskandaler fra Akansas og sidesprang i ekteskapet. Han har aldri brutt loven, men anklages like fullt for korrupsjon og umoral. For kritikerne er Clintons appell nesten uforståelig.

Men for mange utenfor elitene er Bill Clinton lederen som alltid har jobbet hardt for å lykkes. En mann som pressen aldri har likt, alltid har jaktet på. En mann som har fått ufortjent mye juling av mediene, som har blitt trukket gjennom uvanlig mye skandalejournalistikk, fordi han har gjort menneskelige feil som alle andre. Men også en mann som har reist seg hver eneste gang, som fortsetter å kjempe for det han tror på. En som vet hva det vil si å oppleve nedturer og få juling. En med feil og mangler. En som dem.

Uansett hva man mener om Bill Clinton er han «the Comeback Kid» i amerikansk politikk. På tross av nederlagene og de personlige skandalene ble han den første demokratiske presidenten på over 40 år som til slutt vant to presidentperioder. Historien fra hvordan han alltid møtte nederlag med den samme overordnede strategien av utholdenhet og comeback – også når det krevde endring og tilpassing – er en lærdom i ekte politisk håndverk.

 

Fra å være Taperen til å bli Erobreren

Det samme håndverket, og den samme styrken til å endre kurs og kommunikasjon når man stirrer nederlaget inn i øynene, finner vi i historien om Jens Stoltenberg. Etter at Kjell Magne Bondevik stiller kabinettspørsmål og går av i protest mot at Stortingsflertallet åpner for bygging av gasskraftverk i Norge, blir Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg i 2000 den yngste statsministeren i Norges historie. Den nye regjeringen Stoltenberg har et stort prosjekt: Fornyelse av offentlig sektor. De går umiddelbart løs på oppgaven.

I selvbiografien «Min historie» skriver Jens: «Ingen norsk regjering har satt i gang så mange prosjekter for å reformere offentlig sektor på så kort tid. Staten overtok ansvaret for sykehusene og vi gjennomførte en kvalitetsreform for høyere utdanning. Det ble forsvarsreform og politireform. Vi fikk reforhandlet arbeidstida til lærerne. Vi fikk private eiere i Telenor og Statoil. Vi endret arbeidsdelingen mellom stat, fylkeskommuner og kommuner. Vi la om finanspolitikken, pengepolitikken og momssystemet, og startet arbeidet med pensjonsreform og kvalitetsløft for skolen.»

Med så mange store og tekniske reformer forsvinner partiets tradisjonelle kjernesaker – arbeid til alle, utdanning til alle, boliger til alle, trygg eldreomsorg for alle – i bakgrunnen. De nye reformene krever all energi fra regjeringen og partiledelsen. Rundt om i landet sitter tusenvis av tillitsvalgte, ordførere, fylkesordførere, kommunalråder, kommunestyrerepresentanter og lokale ledere som stanger hodet i veggen i voksende frustrasjon over at partiets kjernesaker tåkelegges av en byråkratisk krangel om detaljer, prosesser og momsbestemmelser. Mange av endringene møter også motstand. Jens selv skriver: «Det manglet ikke på advarsler. «Å fornye offentlig sektor er som å flytte en kirkegård: Du får ikke mye hjelp av de som allerede er der», sa en erfaren partifelle til meg. … Problemet var at slike prosesser tok tid, og tid hadde vi lite av.»

Man har bommet på stemningen blant velgerne. Det er ikke forståelse blant folket for nødvendigheten av så mange omfattende reformer. Grasrota i Arbeiderpartiet kjenner seg dessuten ikke igjen og ønsker helt andre saker satt på dagsorden. På et partimøte i det tradisjonelt sterke Ap-fylket Hedmark, får de trauste hedmarkingene sjokk når en måling viser at Arbeiderpartiet raser nedover og at Fremskrittspartiet nå er like store som Arbeiderpartiet i den røde bastionen. Fra talerstolen raser partikjempe og tidligere statsminister Oddvar Nordli mot Jens: «Det er 70.000 barn som lever under fattigdomsgrensen – dét må det gjøres noe med!» krever Nordli og etterlyser en mer sosial agenda å kjempe for. Han avslutter med et hjertesukk som er et ekko fra partiets medlemmer: «Jeg vil heller bli slått i en ærlig politisk kamp enn å flyte rundt som politisk rekved.» Flere av reformene er både viktige og nødvendige. Men Arbeiderpartiets tillitsvalgte har ikke eierskap til ledelsens prioriteringer. Den samme kritikken kommer fra alle krinker og kroker rundt om i landet. Dagbladet oppsummerer situasjonen som Jens står i slik: «Nye katastrofetall på meningsmålingene. Fortvilte partifeller. Sviktende tillit. Sur kritikk. Og uklar politikk.»

Kampen mellom partileder Thorbjørn Jagland og statsminister Jens Stoltenberg har allerede pågått i mange år. Det delte lederskapet fungerer særs dårlig. Fyrt opp av velmenende partifeller på begge sider når den ødeleggende konflikten nye høyder. Partiets velgere er lei av år med intern maktkamp og uro, der ingen snakker om sakene velgerne er opptatt av. Det blir stadig vanskeligere å holde humøret oppe og gi resten av partiorganisasjonen den motivasjonen som trengs før Stortingsvalget i 2001.

Som kommunalråd i Trondheim på denne tiden, møter jeg sinnet og frustrasjonen blant Aps velgere hver eneste dag. Svein Larsen, som nettopp har tapt ledervalget i Oslo Arbeiderparti, går ut i Dagbladet og krever at partiet må legge seg flate og akseptere flere kontroversielle saker for å vise støtte til Jens og regjeringen. Han kommer også med kraftig kritikk av kommuneforbundet, noe jeg oppfattet som meningsløst. Det sier seg selv at det å angripe hundre tusener av ansatte i eldreomsorg, skoler og barnehager i kommunene ikke ville hjelpe Arbeiderpartiet. For min del var det dråpen som fikk begeret til å flyte over, og jeg gikk ut i Dagbladet under overskriften «Hold kjeft, Larsen!» I intervjuet luftet jeg frustrasjonen så mange av oss følte: «Det er folk som Larsen som skaper uro i partiet. Frustrasjonen over disse synserne er enorm rundt omkring i landet. … Nå må vi få ro til å ta debatten internt. Jeg er ikke i tvil om at Larsens utspill svekker Jens Stoltenbergs popularitet. Dette er helt klart til skade for Jens.» Mitt bidrag i den offentlige debatten var ikke spesielt klokt, for det bidro selvsagt ikke til å dempe konflikten, men det tjener som et godt eksempel på frustrasjonen som tusenvis av tillitsvalgte i Arbeiderpartiet følte mens lederkampen raser internt og partiet raser nedover på målingene. Gjennom disse månedene merket vi at livet sakte ebbet ut av partiet vårt, mens velgerne forsvant i strie strømmer.

Valget i 2001 blir verre enn noen i Arbeiderpartiet har forventet. Mens valgkampmedarbeidere med tårefylte øyne ser resultatene tikke inn på valgvakene over hele landet, ender partiet på katastrofale 24,3 prosent oppslutning. Det er det dårligste valgresultatet for Arbeiderpartiet siden 1920-tallet. Stoltenberg-regjeringen er historie. Den 19.oktober 2001 må en sliten Jens overlate nøkkelen til statsministerens kontor til Kjell Magne Bondevik og forlate regjeringskvartalet.

Men nedturen stanser ikke selv om Arbeiderpartiet har mistet regjeringsansvaret. Striden mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland fortsetter å ta fokuset vekk fra partiets politikk. Ap fortsetter å blø velgere. Den pressede Jagland har blitt et yndet mobbeoffer for pressen. Han har sine svake og sterke sider, men den heksejakten mediene nå utsetter ham for er intens, langvarig og uverdig. Presset er umenneskelig. En morgen i januar 2002 kollapser partilederen på kontoret sitt på Stortinget, og må i all hast fraktes med ambulanse til Rikshospitalet. Etter kollapsen blir det klart at Jens overtar. Han er nå både Arbeiderpartiets leder og statsministerkandidat. Oppgaven som ligger foran ham er formidabel. Jens har flere kloke rådgivere som bidrar til den nødvendige snuoperasjonen

Der Jens kunne snublet og falt i motgang, ser den ut til å gjøre ham sterkere. I det stille strekker han nå ut en hånd til de sentrale aktørene i de ulike fraksjonene i Arbeiderpartiet for å samle dem. En av dem han først kontakter er Trond Giske, som i likhet med store deler av LO lojalt hadde støttet opp om Jagland så lenge han var partileder. Nå ber Jens om den samme lojaliteten – og han får den. Etter dette kommer Giske til å stille opp for Jens ved hvert eneste av de store veivalgene i partiet – bare i EU-spørsmålet er de to enige om å forbli uenige. Mange år senere fortalte Jens Stoltenberg om turen rundt Sognsvann han hadde med Giske, og hvordan de to ble enige om å samle krefter og gjenreise Arbeiderpartiet. Den samme praten tar Jens med en rekke andre sentrale aktører. På et tidspunkt der han nettopp har samlet makten på sine hender, kunne han skjøvet vekk folk som Giske. Men han velger i stedet å slutte fred og bygge nye allianser. Han er villig til å ta gamle motstandere inn i varmen, og gi dem reell innflytelse. Måten Jens samler partiet på gjennom disse månedene er stor statsmannskunst.

Men alt dette er grep Jens tar internt. Ute i landet sliter fremdeles Arbeiderpartiet med å vinne tilbake velgernes tillit. I mars 2002 viser Aftenpostens partibarometer at Ap får en oppslutning på bare 14,6 prosent, og blir passert av SV som landets største parti på venstresiden. Frp er landets klart største parti, Høyre landets nest største. Lederen for Sogn og Fjordane Ap sier til VG at «Slike tendenser har en tendens til å bli selvforsterkende. Ingen hiver seg på et parti i nedtur. Vår historiske rolle har vært å fronte samfunnskritikken. I det siste er vi blitt oppfattet som å forsvare alt som har vært av systemer. Det tyder på at vi ikke har nådd bunnen.»

For Jens er dette en skjebnetid. Skal hans ettermæle ende som Arbeiderpartiets siste statsminister, mannen som førte Ap fra å være ørnen blant partiene til å bli et middels 14 prosent-parti? En forfriskende åpen og ærlig Jens skriver selv om denne tiden: «Jeg var langt nede. I flere år var jeg blitt fremstilt som en politisk wonderboy. Nå hadde jeg mislyktes.» Men som folk vet i dag, hadde kommentatorene tatt feil av Jens Stoltenberg. Han var aldri noen politisk wonderboy – han var en comeback kid. Og han utviklet en ambisiøs langsiktig strategi.

Både Sosialistisk Venstreparti (SV) og Senterpartiet (Sp) gjør det nå bra på målingene. De ønsker seg inn i regjering – helst i et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Men Ap har aldri samarbeidet med andre parti i regjering før. Historiske har storbøndene som styrte Sp næret fiendtlighet til Arbeiderpartiet. Det var ikke uvanlig at det demonstrativt ble spredt møkk på jordene når arbeiderne og småbrukerne i Arbeiderpartiet marsjerte forbi i sine 1.mai-tog. Dessuten ønsket Sp å melde Norge ut av det viktige EØS-samarbeidet. SV på sin side var stiftet av tidligere Ap-medlemmer som hadde brutt ut i motstand mot partiets utenrikspolitikk. SV hadde i sine første leveår bidratt til å felle Ap-regjeringen Gerhardsen i 1963, etter Kings Bay-ulykken. Og SV var fortsatt imot det norske NATO-medlemsskapet. Med en slik historie, hva vil velgerne si dersom Ap – som alltid hadde styrt alene – nå åpnet for et fremtidig regjeringssamarbeid med disse partiene?

Aps partisekretær Martin Kolberg uttrykker skepsis. Han er redd for at et samarbeidsprosjekt kan forstyrre bildet av Arbeiderpartiet som det eneste reelle alternativet til høyresiden. Men Jens lar seg ikke skremme. Jens skriver «…etter hvert kom jeg til at de fleste uenigheter [mellom partiene] burde la seg løse. Senterpartiet hadde regjert med EØS-avtalen tidligere. SV ville forstå at vi ikke kunne gå ut av NATO. Det burde være mulig å få et samarbeid til å fungere.»Også mange fra Nei til EU-delen av Arbeiderpartiet som på 1990-tallet hadde et nært og konstruktivt samarbeid med Sp og SV, er optimistiske til et regjeringsprosjekt sammen. Jens har dessuten lite å tape. Det er nye tider i norsk politikk. Om både han og Arbeiderpartiet skal komme opp til gamle høyder igjen, må han evne å tenke nytt.

Norge har i mange tiår styrt utelukkende med mindretallsregjeringer. Det ga mange skifter, mye usikkerhet og et komplisert politisk bilde for velgerne. Kan et samarbeid mellom Ap, SV og Sp bety muligheten for en flertallsregjering som kan styre stabilt og sammenhengende gjennom fire år? Det vil i så fall bety en ny politisk virkelighet, stabile og forutsigbare rammeforhold for både offentlig sektor og privat næringsliv, så vel som tydeligere politiske skillelinjer for velgerne. I VG 31.juli 2002 tar Jens spranget. Under overskriften «Vil styre med SV, Sp og KrF» kan vi lese «Jens Stoltenberg mener tiden er overmoden for en flertallsregjering. Han sender av gårde en konkret regjeringsinvitt til KrF, SV og Sp.» Bondevik avviser samarbeidstanken. Men SV og Sp er positive. Internt i Arbeiderpartiet tas initiativet imot med håp om bedre tider. Jens har våget. Og nå samler han laget.

For oss som jobber for partiet i denne perioden blir det stadig tydeligere at Jens er i ferd med å få igjen selvtilliten. Han legger om språket og kommunikasjonen. Det er slutt på snakk om momsstørrelser, effektivisering og forvaltningsnivå. Nå er det kjerneverdiene som gjelder; Verdiskaping og flere arbeidsplasser, bedre skoler, flere barnehager og trygg eldreomsorg. Stadig flere av Aps gamle velgere begynner å kjenne igjen partiet sitt. Jens kombinerer de tradisjonelle Ap-sakene med å åpne for pragmatisk nytenking i det offentlig-private samarbeidet, som lar han sette friske mål og appellere til nye velgergrupper.

Målingene kryper oppover i det Jens leder Arbeiderpartiet inn i kommunevalgkampen i 2003. Man er fortsatt langt unna gamle høyder, men taperstemningen er borte og titusenvis av frivillige valgmedarbeidere rundt om i hele landet er motiverte og yter maksimalt gjennom valginnspurten. Fokuset er igjen tilbake på de politiske kjernesakene. Arbeiderpartiet får 27,5 prosent oppslutning nasjonalt ved valget i 2003. Vi vinner tilbake storbyen Trondheim etter 14 års sammenhengende høyrestyre, og etablerer et lokalt rød-grønt styre med SV og Sp – en modell for et nasjonalt samarbeid. Arbeiderpartiet er tilbake, og Jens Stoltenberg er ikke lenger mannen som brakte Ap ned, han er nå lederen som er i ferd med å bringe Ap tilbake. Alles øyne rettes mot Jens og Stortingsvalget i 2005.

Våren 2004 tar Arbeiderpartiet endelig offisielt stilling til regjeringssamarbeid med SV og Sp. De to partiene ønsker sterkt å gå inn i regjering med Ap om man får flertall i Stortingsvalget året etter. På Aps Landsstyremøte i mars 2004 går Jens på talerstolen og tar lederrollen i en flammende tale som setter tonen i regjeringsspørsmålet: For første gang skal Ap inngå regjeringssamarbeid med andre parti. Landet fortjener en flertallsregjering!

Talen er viktig. For det første viser den en offensiv og optimistisk partileder med en klar plan for å erobre makten. For det andre spikrer den fast målet om flertallsregjering. Denne avgjørelsen legger også spørsmålet om et norsk EU-medlemskap dødt så lenge regjeringssamarbeidet mellom de tre partiene skal bestå. Ved å legge EU-spørsmålet bort, unngår man å sende partiet tilbake til nye indre stridigheter. EU-spørsmålet har tradisjonelt vært den vanskeligste saken for Arbeiderpartiet internt, fordi den splitter både generasjoner og landsdeler. Nå er spørsmålet lagt vekk og arbeiderbevegelsen kan gå inn i Stortingsvalget 2005 med en samlet politisk kraft.

Og det holder ikke med gode ønsker og invitter. Jens samler de tre partiene for å avklare sentrale spørsmål og meisle ut en retning for landet. I oktober 2004 lander partiene en enighet om at en rød-grønn regjering skal respektere norsk NATO- og EØS-medlemskap, men ikke søke om EU-medlemskap. I desember 2004 presenteres en felles kulturpolitikk, «det store kulturløftet», som Trond Giske er arkitekten bak. Partiene jobber med å avklare felles mål og samarbeid i alle stortingskomiteene. Jens tydelige ledelse og klare strategi motiverer hele Arbeiderpartiet, AUF og LO til valgkamp. Hver eneste valgkampmedarbeider vet hva som står på spill når valgkampen ruser i gang våren 2005. Velgerne møter en entusiastisk og optimistisk Jens som snakker til dem om deres hverdags-utfordringer, om mangelen på barnehageplasser, om barna i skolen, om foreldre og besteforeldre på sykehjem.

Jobben som Jens og Arbeiderpartiet har gjort for å gjenerobre folks tillit, og få fokuset tilbake på det viktigste i politikken, gir et solid utgangspunkt. I en måling i Dagbladet 21 dager før valget sier velgerne at Arbeiderpartiet er partiet de har klart størst tillit til i de fleste viktige sakene: Ap scorer best på skole, utdanning og barnehager; Ap scorer best på eldreomsorg og sykehjem; Ap scorer best på pensjon og trygd; Ap scorer best på helse- og sosialsaker. Høyres Erna Solberg har høyest tillit bare på skatter og avgifter. Det passer som hånd i hanske for Aps verdibudskap om «Skole og eldre foran skattekutt», og viser at velgerne oppfatter at det er en verdiforskjell på partene. Det er Aps beste måling på lenge, og flertallet i folket vil ha ny regjering med Ap i førersetet. På valgnatten holder det til et nytt rød-grønt flertall. Jens danner den første samarbeidsregjeringen Arbeiderpartiet har leder, sammen med SV og Sp: Stoltenberg II-regjeringen.

Jens Stoltenberg, som ble kastet hodestups ut av regjeringskontorene i det verste valgnederlaget for Arbeiderpartiet på nesten 80 år, er en nyreist leder – Norges comeback kid. Han har ledet Arbeiderpartiet tilbake til regjeringsmakt. Han har etablert en historisk rød-grønn flertallsregjering, og skal komme til å styre landet stødig i åtte år – gjennom blant annet en internasjonal finanskrise, bygging av tusenvis av nye barnehager, og høyreekstremistens terrorangrep mot Ap og AUF på Utøya og i regjeringskvartalet.

Jens viste en enorm utholdenhet, evnen til å stå gjennom knusende nederlag og årelang personkritikk, for så å komme tilbake sterkere senere. Dette er Jens Stoltenbergs største prestasjon som politiker. Bak lå en vilje til å bygge og endre politiske allianser og politisk fokus – bak lå en overordnet strategi for utholdenhet og comeback.

 

Krevende men avgjørende: Strategisk fokus etter et fall

I motsetning til mediene – som lever av å avdekke, kritisere og felle – er velgerne langt mer forsonende. Om du er åpen på at du har handlet uklokt og beklager det du har gjort, kan de fleste velgere tilgi deg at du mistet tilliten deres, med tiden til hjelp. Det er evnen til å holde fokuset gjennom fallet og den sakte tilbakekomsten som knekker mange. De klarer ikke å se at utholdenhet og comeback er en langsiktig strategi. Men noen lykkes. Flere statsråder fra Solberg-regjeringen har opplevd nederlag i kjølvannet av personlige skandaler, og noen statsråder har til og med hatt en fortid som straffedømte. Men de har jobbet seg tilbake til tillit og en plass rundt Kongens bord. De aller fleste velgere har tilgitt dem og gitt dem en ny sjanse. Også SVs statsråd Audun Lysbakken hadde sin skandale da han til tross for at han var inhabil bevilget penger til sin egen ungdomsorganisasjon og måtte trekke seg som statsråd. Men på tross av det etiske overtrampet kom den drivende dyktige Lysbakken tilbake som leder for SV – og ledet SV til et brakvalg i 2019.

Å finne styrken midt i nederlaget til å stake ut veien videre og iverksette strategien er ingen lett øvelse, selv for den mest erfarne leder. Når man er under angrep, står midt i en krise, har tapt et valg eller er felt av en skandale, er det ekstremt krevende å holde et overordne strategisk fokus som strekker seg mange år frem i tid. Ofte blindes man av ønsket om rask oppreisning – for mange blir det viktigere å vinne debatten om det som førte til et nederlag, enn av å utøve en gjennomtenkt strategi for et virkelig comeback. Enhver som har vært under medieangrep og opplevd slike nederlag, vet hvor utslitt man blir og hvor vanskelig det er å gjøre langsiktige strategiske vurderinger når man ligger nede. Men dette er den kritiske og mest avgjørende tiden. Det er i slike øyeblikk, når resten av verden ser deg som taperen, at de dyktigste lederne evner å legge en plan, endre seg og reise seg igjen.

For noen, som Clinton, Stoltenberg og Lysbakken, kan det ta noen få år før man er tilbake. For andre, som Churchill, kan det ta tiår. Men ingen av dem ville kommet sterkt tilbake om de ikke var trygge på sin politiske kurs og utøvde en langsiktig overordnet strategi for ekte comeback.