VÅGE Å VÆRE KONTROVERSIELL

GRUNNLEGGENDE POLITISKE STRATEGIER – STRATEGI 3

«You have enemies? Good. That means you’ve stood up for something, sometime in your life.»
Winston Churchill

Politisk makt i fri flyt

Det er ikke veldig lenge siden at makten var relativt stabil i Norge. I de 20 årene fra 1945 til 1965 hadde Arbeiderpartiet makten sammenhengende gjennom hele perioden (bare avløst av en måneds ferie under John Lyng i 1963). Partiet kunne bruke makten sin til å gjennomføre langsiktige planer og få politisk betalt for det gjennom tillit fra velgerne mange år senere. Størrelsen på partiet var i tillegg viktig for stabiliteten.

Denne stabiliteten er i dag borte. I de 20 årene fra 1995-2015 opplevde Norge hele seks regjeringsskifter. I 1996 overtok Aps Thorbjørn Jagland regjeringsmakten fra Gro Harlem Brundtland, og han gikk av etter valget i 1997. Sentrumsregjeringen under Kjell Magne Bondevik styrte frem til 2000, da de ble avløst av Jens Stoltenberg og Ap, som tapte valget i 2001 da Bondevik kom tilbake med Høyre på laget. I 2005 vant Ap, Sp og SV flertallet og dannet en rød-grønn regjering, som ble avløst av Høyre og Frp under Erna Solberg i 2013. De åtte årene under den rødgrønne flertallsregjeringen ga stabilitet, men fra 2013 var det igjen mindretallsregjering i Norge, med den ekstra usikkerheten det gir. Først etter at KrF valgte å gå inn i regjeringen i januar 2019 fikk landet igjen en flertallsregjering.

Bildet er det samme i andre land. I USA ga velgerne republikanerne makten både i Kongressen og det Hvite Hus i 2002 og 2004, men tok den fra dem i 2006 og 2008. I 2010 og 2012 fikk de tilbake kontrollen over Kongressen, men under en demokratisk president. Mens ingen parti gikk frem med mer enn ni representanter i Representantenes Hus ved valg i perioden 1996 til 2004, mistet republikanerne så mange som 30 representanter ved valget i 2006 og i 2010 mistet demokratene hele 63. Politisk makt er i fri flyt.

Tidligere direktør i Verdensbanken Moisés Naím oppsummerer denne nye tidsalderen i boken End of Power:

«Politikere i regjering finner ut at tidsrommene for å styre blir kortere, og makten til å forme politikk forvitrer. Politikk var alltid kunsten å inngå kompromiss, men nå er den rett og slett frustrerende – noen ganger føles politikk som kunsten å gjøre ingenting. Handlingslammelse har blitt mer vanlig på alle nivåer av beslutningsprosesser i det politiske systemet, på alle regjeringsnivå, og i de fleste land.» (min understrekning)

Naím mener makt siver vekk fra store etablerte partier, over til mindre partier med snevre agendaer, til pressgrupper og bevegelser som kaprer dagsorden, og til pengegrupperinger som bruker det nye spillerommet til å posisjonere egne interesser. Dette setter folkevalgte i en stadig mer krevende situasjon. De får mindre makt og innsnevret handlingsrom. De lever i en mediehverdag som ikke lenger defineres fra dag til dag men fra time til time, der små saker blir store og store saker blir små. I denne nye virkeligheten trenger vi politikere som har ryggrad til å stå oppreist når det stormer, og utøve handlekraft selv om det gjør dem kontroversielle.

 

Handlingslammelse er en politisk sykdom

I vesten lider stadig flere folkevalgte av den farlige politiker-sykdommen handlingslammelse. De er fanget i et system der media – som politikerne er helt avhengig av for å vinne nominasjoner og valg – bruker stadig mer av sin tid og sitt fokus på å jakte på feil og skandaler. Denne utviklingen synes å tilta i styrke også i Norge etter hvert som de økonomiske rammeforholdene for mediene blir stadig tøffere og den nettbaserte mediekonkurransen øker. I dette systemet jakter mediene også mye i flokk, nyheter spres på få sekunder fra ett medium til et annet, og det blir vanskelig (om ikke umulig) for et medieoffer å rette opp et feilaktig etterlatt inntrykk når det først er skapt.

Denne nye medievirkeligheten gjør at de folkevalgte ikke lenger først og fremst måles på sin handlekraft eller hvilke resultat de faktisk leverer, men snarere på hvilke feil de gjør eller beskyldes for. Mens suksessoppskriften for en politiker tidligere var å få gjennomslag og levere resultat – det ga status og oppmerksomhet i eget parti og i pressen – er oppskriften nå primært å ikke gjøre feil som kan føre til kritikk. Alle vet at den beste måten man kan unngå å gjøre feil på, er å gjøre så lite som mulig, i alle fall så lite kontroversielt som mulig. Enkelte tror partiene slår ring om sine egne når de gjør feil, men slik lojalitet er en egenskap fra fordums tider som i stor grad har forsvunnet i dag. Åslaug Haga, Victor Norman, Øystein Djupedal og Per Sandberg er noen eksempler på at de politiske partiene på godt og vondt ikke lenger fremstår som samlede lag som verner om sine egne. Enkelte bruker til og med anledningen til å angripe partifeller som gjør feil, i forsøk på å kapre makt eller score billige politiske poeng.

En langt tøffere medievirkelighet og interne politiske maktkamper er to av forklaringene på hvorfor politikere er så redde for å gjøre feil eller fremstå som kontroversielle. Men ingen av forklaringene er noen unnskyldning for mangel på politisk handlekraft. Det er opp til den enkelte folkevalgte å stå oppreist for det som er riktig og nødvendig, også om man utsettes for en ensidig mediedekning og interne angrep.

Innad i de politiske partiene setter mange et øyeblikksbilde av popularitet blant velgerne foran egenskaper som handlekraft når de skal velge sine ledere. En slik innfallsvinkel er ikke bare uheldig for demokratiet vårt, det svekker også partiene. Listen over ledere som har blitt valgt fordi de ble ansett som populære og ukontroversielle, men som så falt raskt i popularitet og tapte valg, er en lang liste. For mange av dem var det først etter mange år at de også ble mer populære i deler av velgermassen og begynte å vinne valg. Det er Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og Erna Solberg gode eksempler på. Alle snublet de og falt i starten. Alle tapte de mye før velgerne var klare til å gi dem stjernestatus. Og den stjernestatusen kom først etter at de viste at de kunne levere resultater og ta kontroversielle avgjørelser.

Det kreves ikke mye innsikt for å se at det er ledere som er fremstår som kontroversielle og handlingsorienterte som også er dyktigst på å kapre nye velgere. I dyrkelsen av «landsfaderen» Gerhardsen er det for eksempel mange som glemmer at en av hovedgrunnene til at Arbeiderpartiet gjorde det så bra på 1940- og 1950-tallet var at partiet og dets leder fremstod som svært kontroversielle i den den norske politiske debatten. Dette var en del av suksessoppskriften. De skapte et politisk klima der man enten var for eller imot Ap, for eller imot Gerhardsen. Da levde man godt med at 55% av velgerne var imot partiet – det ga tross alt 45% oppslutning hvis resten stemte på Ap.

Den samme suksessoppskriften brukte Fremskrittspartiet rundt tusenårsskiftet. Gjennom å forstå at det bare var en fordel å være kontroversiell og omdiskutert ble de sommeren 2002 landets største parti på målingene. Det hadde ikke noe å si om 70% av befolkningen mislikte dem, hvis det ga dem mulighet til å mobilisere 30% av velgerne. Det var akkurat det de gjorde sommeren 2008, da Frp ble målt til 30,4% og igjen passerte Ap som største parti. Så, høsten 2008, slo finanskrisen inn og statsminister Jens Stoltenberg fikk muligheten til å vise sin økonomiske kløkt og politiske handlekraft – noe som løftet Ap tilbake og ga seier i Stortingsvalget året etter. For Frp på 2000-tallet var det å fremstå som kontroversielle den overordnede strategien. For Ap var det å vise handlekraft – å gi landet den første stabile flertallsregjeringen på 30 år, og bekjempe finanskrisen – den overordnede politiske strategien.

Politikere som mangler handlekraft svekker legitimiteten og oppslutningen rundt demokratiet. Andre demokratiske nasjoner har gjort sine egne erfaringer med dette. Noen ganger har det ført til store endringer i det politiske systemet, slik som i Frankrike i 1958, noen ganger til uvanlige valgresultat som kan føre til nasjonal og internasjonal ustabilitet, slik som i USA i 2016.

 

Immobilisme i Frankrike

Etter andre verdenskrig opplevde Frankrike et tiår med full handlingslammelse i sitt politiske system, den Fjerde Republikk. Kommunistene, som hadde spilt en viktig rolle i motstandsbevegelsen under krigen, var populære og gjorde det relativt godt ved valgene. Det samme gjaldt det høyrevridde Rassemblement du peuple français, partiet som ønsket at general de Gaulle skulle avskaffe de politiske partiene og styre som en sterk leder. Disse to partiene var ikke bare motstandere av de styrende regjeringene, de var motstandere av hele systemet i den Fjerde Republikk. Og sammen utgjorde de så mye som en tredel av nasjonalforsamlingen.

Dette førte til at handlingslammelse i det demokratiske systemet, fordi alle som ønsket flertall i realiteten måtte finne dette blant de øvrige partiene. I løpet av de knappe tolv årene den Fjerde Republikk eksisterte hadde den ikke mindre enn 21 ulike administrasjoner, og skiftet statsminister mer enn en gang i året. Politisk overlevelse ble dermed ensbetydende med å ikke gjøre feil, fordi feil førte til at man raskt måtte gå av. De som hadde størst håp om overlevelse var de som ikke gjorde feil, altså de som gjorde minst mulig. Når noe først ble gjort var det et resultat av lange komitebehandlinger og utallige kompromisser, beslutninger det var vanskelig å følge med på for velgerne. Gjennom tolv lange år fastlåst i handlingslammelse – immobilisme som det ble kalt i Frankrike – mens problemene vokste både ute og hjemme, økte avmaktsfølelsen i det franske folket.

Da opprørere i kolonien Algerie i 1958 destabiliserte det franske demokratiet, reagerte ikke det franske samfunnet med den opprørtheten og mobiliseringen rundt sine institusjoner og ledere som man burde finne i et velfungerende demokrati. Den fastlåste situasjonen, frustrasjonen og det voksende folkelige presset etter å få en slutt på immobilismen, endte til slutt med at nasjonalforsamlingen ikke hadde annet valg enn å kalle på general de Gaulle. Den 28.mai 1958 varslet derfor både statsminister Pflimin og president Coty sin adgang og pekte på generalen.

Den 1.juni 1958 talte de Gaulle til den franske nasjonalforsamlingen. Han krevde å få styre uhindret med alle fullmakter i seks måneder, som en de facto diktator. De Gaulle krevde også at de demokratisk folkevalgte i Nasjonalforsamlingen tok seg «ferie» mens han styrte alene. Og han krevde mandat til å utarbeide og legge frem en grunnlov for en ny Femte Republikk, som skulle erstatte den gamle grunnloven. Nasjonalforsamlingen ga etter med 329 mot 224 stemmer, og 32 blanke. Den fremtidige presidenten Francois Mitterand, var en av dem som våget stå oppreist mot kravene og stemme imot å innføre et de facto diktatur.

Charles de Gaulle brukte sine fullmakter som diktator til å innføre en ny demokratisk grunnlov som ble godkjent i folkeavstemming, og den Femte Republikk består den dag i dag – riktignok med betydelig større makt til presidenten enn den tidligere grunnloven ga. Heldigvis var de Gaulles mål alltid en form for demokrati. Nye valg ble gjennomført, der de Gaulle og hans allierte fikk flertall. 

Det er oppsiktsvekkende at et vestlig demokrati som Frankrike kunne ende med å frivillig innsette en de facto diktator. Men den urolige situasjonen kombinert med en langvarig handlingslammelse – immobilismen som tæret vekk systemets legitimitet – og politiske ledere som ikke tok situasjonen på alvor, gjorde at avmaktsfølelsen og utryggheten fikk vokse lenge nok i befolkningen til at det brede lag av folket sluttet opp om diktatur. Når frustrasjonen blir stor nok kan folket slutte opp om utradisjonelle kandidater eller uventede løsninger som tar elitene på senga.

Det som skjedde i Frankrike er et godt eksempel på at handlekraft slår immobilitet. Å sitte stille i båten av frykt for å gjøre feil kan kanskje være en grei måte å unngå kritikk på for den enkelte, men den beste strategien for å vinne makten er å vise handlekraft.

 

Moderate sentrumsvelgere sitter i sofaen og Trump blir president

Da nominasjonskampene i det demokratiske og det republikanske partiet startet i 2015 var det ikke mange som forutså at USA et knapt år senere skulle velge Donald Trump som USAs 45. president. En av de viktigste årsakene til Trumps seier finner vi i folkets voksende apati over et handlingslammet politisk system, som sendte moderate sentrumsvelgere opp på gjerdet og mobiliserte anti-elitistiske velgere til urnene. Dette skiftet skjedde ikke over natten.

I perioden 1968-1992 hadde republikanerne styrt presidentembetet i 20 av 24 år. De hadde knust demokratenes presidentkandidater Jimmy Carter i 1980, Walter Mondale i 1984 og Mike Dukakis i 1988. Selv i 1976 hadde demokraten Carter nesten ikke klart å dra i land seieren, på tross av at valget kom etter Watergate-skandalen og Richard Nixons avgang i vanære. Mange republikanere følte at de nærmest eide presidentembetet, og da demokraten Bill Clinton slo den moderate republikaneren George Bush i 1992, spredte det seg en oppfatning blant mange i det republikanske partiet at man hadde tapt fordi man ikke hadde vært tydelige nok, ikke hadde vært høyrevridde nok. Høyresiden i det republikanske partiet styrket seg betraktelig, og frem til valget i 1994 grodde den Republikanske Revolusjonen frem.

Den republikanske revolusjonen ble starten på en polarisering i amerikansk politikk som etter hvert skulle føre til betydelig handlingslammelse i den amerikanske Kongressen. Revolusjonen i ‘94 ble ledet av majoritetsleder Newt Gingrich, som utformet «Kontrakten med Amerika», republikanernes valgplattform. Plattformen vred standpunktene i sentrale spørsmål langt til høyre for moderat republikansk politikk. Gingrich lyktes og republikanerne gjorde et brakvalg i 1994. Ut over 2000-tallet fortsatte denne utviklingen, drevet frem av republikanske strateger som Karl Rove, og høyrevridde krefter ble en stadig mer dominerende del av det republikanske partiet. I 2008 samlet høyrevridde aktivister seg i den stadig mer høyreorientert Tea Party-bevegelsen. Målet til bevegelsen var å bruke sin innflytelse til å støtte initiativ og kandidater som vil gjennomføre drastiske skattekutt og omfattende deregulering i det amerikanske samfunnet. Bevegelsen trakk republikanerne enda lenger mot høyre i politikken, og stilte motkandidater mot republikanske representanter i Kongressen som inngikk kompromisser med demokratene og som ikke ble ansett som høyrevridde nok.

Helt siden Eisenhowers tid som president på 1950-tallet hadde moderate, sentrumsorienterte republikanere i Kongressen søkt sammen med sentrumsorienterte demokrater for å finne løsninger på tvers av partiskillene. Ut over 2000-tallet ble mange av de mer moderate republikanske kongressmedlemmene utfordret i egne valgkretser av ytterliggående høyrevridde kandidater som rendyrket høyreideologien og avskydde kompromiss med demokratene. Å samarbeide på tvers av partigrensene ble for republikanske kongressmedlemmer det samme som å begå politisk selvmord, før du ante ordet av det dukket det da opp en mer høyrevridd motkandidat i ditt eget valgdistrikt, som med støtte fra Tea Party-bevegelsen og andre høyrevridde organisasjoner fratok deg nominasjonen.

På demokratisk side har mange aktivister og medlemmer svart på denne stadig sterkere høyredreiningen med å velge mer venstrevridde kandidater. I 2014 offentliggjorde Pew Research Center en rapport som konkluderte med at republikanerne og demokratene var mer delt langs ideologiske skillelinjer enn noen gang de siste 20 årene. Den voksende kløften mellom de to partiene, med sterkere konfrontasjoner og minkende vilje til å finne frem til felles kompromisser, har ført til handlingslammelse i Kongressen i en rekke viktige nasjonale saker. 

Velgernes avmaktsfølelse har vokst og stadig flere moderate sentrumsorienterte amerikanere har mistet troen på et styringssystem som synes å være fullstendig polarisert, ute av stand til å levere handlekraft. De politiske fløyene på både høyre- og venstresiden farges mer og mer av oppfatningen om at elitene i Washington bare passer sine egne interesser, lar seg styre av pengesterke støttespillere og er uinteresserte i å stille opp for vanlige folk. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor folk føler det slik, når politikerne ikke klarer å levere resultater som løser hverdagsproblemer.

Når denne handlingslammelsen dominerer i et samfunn med voksende sosiale utfordringer, vokser styrken i frustrasjonen ytterligere. Helt siden 1980-tallet har forskjellene i det amerikanske samfunnet økt – en utvikling velgerne tilskriver elitene i både det republikanske og demokratiske partiet. Andelen voksne amerikanere som tilhører middelklassen har falt fra 61% i 1971 til 50% i 2015, i følge Pew Research Center. Samtidig har andelen rike vokst fra 14% til 21%. Den amerikanske drømmen som har vært en drivkraft i det amerikanske demokratiet siden andre verdenskrig – drømmen om at alle som arbeider hardt har mulighet til å ta del i den økonomiske veksten og at barna dine vil få det bedre enn deg, er i ferd med å dø.

Da Donald Trump annonserte sitt kandidatur som republikansk presidentkandidat i juni 2015 var det med dette som bakteppe. De som var mest opptatt av å fokusere på den ufine tonen i Trumps budskap, glemte hva som skjulte seg bak fornærmelsene – en folkelig høyrepopulisme: Skepsis til innvandring, redsel for arbeidsledighet i kjølvannet av miljøreguleringer og internasjonale handelsavtaler, sinne over skattebyrden, følelsen av at bare den etablerte eliten tjente på systemet. Den ekstreme språkbruken ga Trump all den oppmerksomheten han trengte for å nå gjennom støymuren. Det mobiliserte både den populistiske høyresiden og velgere på ytre høyre for Trump.

Demokratenes motkandidat, Hillary Clinton, har alltid søkt mot sentrum for å vinne flertall. Det er en strategi som tidligere har fungert godt i USA, men ikke i 2016 (mer om denne endringen i del 4 om populismen). At så mange moderate sentrumsvelgere både i den republikanske og den demokratiske leiren hadde gitt opp og satt seg på gjerdet ledet Hillary til et ydmykende tap.

Nesten halvparten av velgerne i USA, hele 45 prosent, satt hjemme på valgdagen i 2016. Det var 5% flere som valgte å ikke stemme enn fire år tidligere, og nesten 9% flere sofavelgere enn i 2008. Exit-målingene viste at langt færre sentrumsorienterte velgere benyttet stemmeretten enn ved tidligere valg. At den ene kandidaten var en ufin bølle var ikke nok til å bringe dem til valgurnene for å stemme på motkandidaten hans. I tillegg svarte en del av velgerne som gikk og stemte for første gang for å gi Trump sin stemme, at de valgte å bruke stemmeretten nettopp fordi Trump var annerledes enn alle de andre. Trump utstrålte på sin særegne og ubehagelige måte en sterk vilje og evne til å sette den politiske eliten til side – et svært populært image blant stadig flere vestlige velgere.

Trumps presidentskap er et resultat av den voksende apatien blant moderate i det politiske systemet i USA. For en kandidat som Hillary Clinton, som appellerte primært til moderate sentrumsvelgere, ble dette et uoverkommelig hinder. Noe ironisk er det at USAs velgere, som lenge observerte et politisk system ute av stand til å vise handlekraft, nå har fått en handlekraftig president som faktisk tvinger gjennom deler av sin kontroversielle politikk. Trump har presset gjennom en strammere innvandringspolitikk, han opphever viktige miljøreguleringer og redder utsatt industri (f.eks. kullindustrien), han er villig til å risikere amerikansk økonomi (når han truer med straffetoll og handelskrig) for å beskytte en del amerikanske arbeidsplasser, og hans uforutsigbare og røffe tone overfor USAs allierte har fått øvrige NATO-land til å ta en større del av finansieringen av forsvarsalliansen. Problemet for demokratene er at selv om Trumps politikk er feil medisin, oppfatter mange amerikanske velgere at presidenten viser en etterlengtet handlekraft – og det bør absolutt ikke undervurderes. Mye tyder på at Demokratene endelig har forstått dette – de forsøker i skrivende stund å få valget til å handle om noe annet, ved å gå til riksrettssak mot Trump.

(Se strategien «Bruk kraften i populismen» for mer om Trumps bruk av populisme.)

 

Ta lederskap!

Ved det norske Stortingsvalget i 2017 brukte nesten 78% av landets stemmeberettigede sin stemmerett, ved lokalvalgene i 2019 møtte nesten 65% opp. Det viser at Norge fremdeles har et relativt velfungerende demokrati med mindre velgerapati enn mange andre land i vesten. Vi kan lykkes med å bevare denne legitimiteten, men bare dersom vi tar faresignalene på alvor. Stadig flere folkevalgte lar seg låse fast i en politisk korrekthet som gjør dem usynlige, samtidig som de styrer unna å ta tøffe grep. I en medievirkelighet som fokuserer ensidig på feil og skandaler, belønnes denne inaktiviteten. Vi må bekjempe denne politiske sykdommen. 

Norge trenger flere handlekraftige og kontroversielle politikere. Vi trenger politikere som forstår at det man blir målt på når historien skal skrives, ikke er antall positive eller negative medieoppslag, ikke er hvor populær man var på de utallige meningsmålingene, men hva man faktisk fikk til. Vi kan ikke la medieelitenes ensidige jakt på det negative ødelegge handlekraften i demokratiet vårt. Vi trenger folkevalgte som står oppreist og viser at de ikke gir etter straks de får kritikk. Å være kontroversiell er ikke negativt.

I dag er det mange som ser ut til å ha glemt hva det var som ga de sosialdemokratiske partiene i store deler av Europa, også her i Norge, skyhøy oppslutning i tiår etter tiår: Nettopp det at de var kontroversielle og gjennomførte store omdiskuterte reformer. I dagens politiske korrekthet forsøker mange ledere – også i Norge – å gjøre nesten alle tilfreds, og klarer i forsøket å gjøre nesten ingen tilfreds. Man oppnår bare å bli kjedelige og utydelige.

Selvsagt finnes det handlekraftige politikere i norsk politikk som har ryggrad til å stå oppreist for det de kjemper for, også når det fører til angrep og upopulære medieoppslag. Ta for eksempel tidligere Helseminister Dagfinn Høybråten fra Kristelig Folkeparti som under Bondevik-regjeringen innførte et totalforbud mot røyking på alle serverings- og utesteder. Den såkalte røykeloven trådte i kraft i 2004, etter svært sterke protester fra mange både på høyre- og venstresiden i norsk politikk. Enkelte spådde at Høybråten ville være politisk død om han presset gjennom den nye røykeloven. Men loven fungerte godt, og har reddet helsen til utallige mennesker som jobber i utelivsbransjen. Den ble også etter hvert akseptert og omfavnet, selv om den var svært kontroversiell da den ble innført. På tross av at han var kontroversiell ble Høybråten valgt til leder for KrF i 2004. Og kanskje nettopp fordi han turte være kontroversiell leverte han langt bedre valgresultater enn dagens ledelse i KrF ser ut til å makte.

Børge Brende fra Høyre er en politisk lederskikkelse som ofte har vært kontroversiell og omdiskutert. Jeg satt sammen med Brende i Trondheim bystyre der han hadde ledet den svært upopulære og kontroversielle «øksekomiteen». Komiteens jobb var å kutte i velferdstilbudet for å balansere budsjettet, en jobb som Brende gikk til med pågangsmot og gjennomføringsvilje, på tross av sterke protester (blant annet fra undertegnede). Jeg husker Brende som en politiker med sterk vilje og stor handlekraft, som evner å stå rakrygget også når han får mye kritikk. Da han i 2001 ble Miljøvernminister i Bondevik II-regjeringen viste han de samme egenskapene. Til sterke protester og mye motstand fra ordførere og tillitsvalgte i eget parti stod han for en streng praktisering av byggeforbudet i 100-metersbeltet langs kysten, kjempet for ulvebestanden og satte fortgang i arbeidet med å verne flere fjellområder og etablere nye nasjonalparker. Alt dette var saker som gjorde Brende kontroversiell i store deler av Høyre – en klar trussel mot hans posisjon i partiet – men han vek ikke unna av den grunn, han stod fast på sitt.

Da Kristin Clemet fra Høyre som Utdanningsminister i Bondevik II-regjeringen la frem forslag om å flytte lønnsforhandlinger for lærerne fra staten til kommunene, eksploderte lærerorganisasjonene. Lærerne fryktet blant annet lavere lønnsvekst om de ble prisgitt kommunenes pressede økonomi. Forslaget fra Clemet utløste streik blant en av landets største og mest synlige yrkesgrupper, og Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon ville bryte det inntektspolitiske samarbeidet med regjeringen. Saken skulle senere skulle finne en annen løsning, men Clemet stod oppreist gjennom stormen og forfektet sitt syn med styrke. Clemet er en av høyresidens beste strateger og går ikke av veien for å fremstå som kontroversiell, så lenge det gir resultater. Det har hun også vist gjennom sitt strategiske arbeid som leder av den høyreorienterte tenketanken Civita. Uansett hvilket politisk ståsted man har – ja kanskje spesielt om man er motstander av hennes politikk – er det vanskelig å ikke føle respekt for Clemets handlekraft.

Tidligere Næringsminister Trond Giskes fra Arbeiderpartiet er en annen lederskikkelse med stor gjennomføringskraft, som da han kjempet for fortsatt norsk eierskap i landets nest største mediekanal TV2. Giske ble hudflettet i media for sin innblanding i det mange mente burde være en ren forretningstransaksjon som en statsråd ikke burde blande seg i. Vilje til å handle uten frykt har vært en av Giskes kjennetegn. Handlekraft viste han også da han som Utdanningsminister fikk gjennomført et ekstra lønnsløft for lærerne, og som Kulturministeren som fikk på plass en massiv satsing på norsk kultur i «kulturløftet». Han fikk etter hvert et image som en representant for hele landet, mot elitismen i norsk media og politikk (noe som ga ham mange fiender i Akersgata så vel som i politikken maktsfære). For en tid tilbake gikk han av som nestleder i Ap, etter å ha fått kritikk fra partiledelsen for upassende oppførsel. Nå når partiets ledelse har slått fast at han er velkommen tilbake i full deltakelse i partiet, er Giske igjen en sterk potensiell kraft i norsk politikk. At mange politiske kommentatorer i Akersgata kritiserer Giske fordi han er kontroversiell ser heller ikke ut til å gjøre han mindre populær – kanskje snarere tvert imot. Blant mange velgere i distriktene og fra arbeiderklassen – velgere som Arbeiderpartiet sårt trenger om man skal forbli landets største parti – står Giske fortsatt sterkt.

Tidligere Olje- og Energiminister Ola Borten Moe fra Senterpartiet er en annen norsk politiker som har blitt stempelet som kontroversiell. Som kommunalråder satt Ola og jeg i forhandlingsutvalget som laget de første rød-grønne budsjettene i Trondheim. Det var tøffe kamper om de 12 milliardene vi brukte hvert år. Ola vek aldri en tomme når han først hadde bestemt seg, ei heller når han kjempet for kutt eller innstramminger han mente var nødvendige. Jeg kjenner Ola som en hardtarbeidende, jovial og handlekraftig politiker. Handlekraft viste han også etter at han ble Olje- og energiminister i 2011. I en rekke saker satte han dagsorden og red av kontroverser og stormer, til tross for at han ble møtt med angrep og påstander om kurropsjon og kameraderi. I 2018 forsøkte politiske motstandere å vrake han fra rikspolitikken i kjølvannet av en seksuelt ladet tekstmelding som var blitt sendt til tidligere partileder i Senterpartiet, Liv Signe Navarsete, fra en deltaker på en hyttetur der Ola hadde vært tilstede. De lyktes ikke, og Ola Borten Moe står fremdeles støtt i norsk politikk. De som fremdeles lengter etter mulighetene for et nytt sentrum-høyre samarbeid i fremtiden har en sterk lederskikkelse i Borten Moe.

Kristin Halvorsen ledet SV inn i regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet – på tross av at SV var tuftet på opprør mot Ap. Det krevde både mot og styrke. Halvorsen våget der andre ville ha sviktet, og stilte seg laglig til for hogg. Hun måtte en rekke ganger be om unnskyldning, som da hun måtte legge seg flat for uttalelser i skolepolitikken, som hun unnskyldte med at hun hadde «tatt for mye Møllers tran». Hun måtte som Finansminister beklage utspill om boikott av Israelske varer, samt be om unnskyldning for at hun bidro til å skape forventninger i forhold til fattigdomsbekjempelse som hun ikke innfridde. Halvorsens svært offensive stil førte til en lang rekke slike beklagelser. Hun var uten tvil kontroversiell. Men hun tok alltid ansvar, lærte og gikk videre. Alltid med blikket festet på hvilke resultater SV kunne oppnå i regjeringssamarbeidet. Det var en standhaftighet som ga SV langt større gjennomslag enn partiet ville hatt uten henne.

Det er også mange andre sterke politikere som har stått oppreist på tross av at de har blitt stemplet som kontroversielle. Man kan være enig eller uenig med disse politikerne i sak. Men de viser at vi har enkelte politiske lederskikkelser i norsk politikk som ikke er rammet av den verste av alle politikersykdommer – redselen for kritikk. De lar seg ikke knekke av motgang. De tør stå oppreist for det de kjemper for. At slike politikere fremdeles har betydelig spillerom i norsk politikk er viktig, både for landet og for partiene de representerer. Alle disse politiske lederskikkelsene viser dessuten at handlekraft er en vellykket strategi frem mot seier, når man har ryggrad til å stå oppreist gjennom stormen. Mange av dem ender opp med å bli definert av sin handlekraft.

Men at noen viser ekte handlekraft og rakryggethet, betyr ikke at vi har råd til å godta at så mange andre av våre folkevalgte ikke gjør det. At for mange lar frykten for kritikk påvirke så mye av det de sier og gjør, er en fare for demokratiet vårt. Ikke bare frarøves vi ekte politisk lederskap. Vi får også et handlingslammet demokrati som skaper voksende apati og politikerforakt. Vi trenger ikke politiske ledere som skyr konflikter, som styrer unna kontroversielle situasjoner. Vi trenger ledere som våger.

 

Ledere fra folket, av folket, for folket – hele folket

I en medievirkelighet der det meste handler om å avdekke skandaler eller ta folk for feil, kan det oppstå en kultur der de som har gjort feil ekskluderes fra ledende politiske tillitsverv. Heldigvis har vi i Norge hatt rom for politikere som har gjort feil og sviktet tillit, kan komme tilbake igjen og få ny tillit. For dersom vi bare velger stortingsrepresentanter og statsråder som aldri har gjort feil og aldri har opplevd en nedtur, hvordan skal de da kunne forstå livene til alle oss som de skal representere?

Det gjelder ikke bare politikere som har gjort mindre feil. Selv politikere som har brutt loven har mulighet til å komme tilbake. Regjeringen Solberg har hatt flere statsråder som er tidligere straffedømte, men som har fått muligheten til å komme tilbake for å sitte rundt Kongens bord som likeverdige medlemmer av regjeringen. Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre formulerte det slik: «Vi må ha et menneskesyn som sier at tilliten du har mistet, skal du ha muligheten til å arbeide tilbake. Vi kan ikke ha det slik at alle mennesker som har tråkket over en grense, er evig fortapt.» Når man har bedt om unnskyldning og betalt prisen for sine feil, skal ikke samfunnet holde folk nede. Ei heller i politikken. Erna Solberg har tatt flere inn i sin regjering, etter at de tidligere hadde gjort grove feil og ulovligheter. Du kan man være drivende uenige med dem politisk, men for et ekte demokrati er det en styrke at regjeringen har ministre som har gjort feil, betalt prisen og fått en ny sjanse. Som samfunn skal vi være stolte av det.

Det gjelder ikke bare den sittende regjeringen, selvsagt. I 2012 måtte SVs Audun Lysbakken trekke seg som statsråd, etter å ha fått kritikk for å berike sin egne politiske karriere ved å bevilge penger til SVs ungdomsorganisasjon, på tross av at han var inhabil i saken. Lysbakken tok ansvaret, beklaget og trakk seg. Kritikken var massiv og stolen blåste sterkt. Han ble fordømt av mange. Men dette var ikke slutten på hans politiske liv. Han lærte og betalte prisen. Etter hvert fikk han ny tillit. Lysbakken er en dyktig politiker som nå er en selvskreven statsrådskandidat neste gang SV skal i regjering. Og i 2019 ledet han SV til tidenes beste valg på lenge. Aps Grete Faremo er et annet eksempel. Hun måtte trekke seg som statsråd etter en alvorlig skandale. Men hun ble utnevnt til statsråd igjen i 2009 av Jens Stoltenberg. Alle kan gjøre feil. Men tilgivelse og nye muligheter er en grunnleggende verdi i den norske folkesjela. Slik er det og slik må det være. 

Alle er ikke enige i det selvsagt. Det er nok av dem som anser seg selv som skyldfrie og gjerne kaster den første steinen. Det er nok av de som føler seg moralsk overlegne. Det finnes selvsagt også mange som benytter slike anledninger til å skaffe seg medieoppmerksomhet og kanskje bli kvitt en brysom konkurrent. Og mange som mener at de som har gjort feil ikke bør få noen ny sjanse. Slike «feilfrie» mennesker bør vi åpenbart vokte oss for. Ledere som har opplevd å feile og falle, er ofte er bedre rustet til å lede. Slike opplevelser gir verdifull erfaring og skaper ofte viktig lærdom, større klokskap og – kanskje viktigst – større ydmykhet. Vi trenger et sjikt av ledere i alle parti som i likhet med så mange av oss andre har gjort feil og vært gjennom nedturer. Vi trenger folkevalgte som faktisk representerer alle deler av folket, og som gjenspeiler at vi ikke er et samfunn av feilfrie mennesker. I en verden der stadig fler opplever økt press for å fremstå som perfekte og feilfrie er dette desto viktigere.

 

Handlekraft slår immobilitet

Selv om det kortsiktige inntrykket er at handlekraft straffes med kritikk, belønner velgerne ofte handlekraftige politikere i det lange løp. Statsminister Jens Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen vant gjenvalg i 2009 primært fordi de viste stor handlekraft da finanskrisen vasket inn over landet vårt. Ledere som har forsøkt å sitte stille i båten når slike kriser har rammet, har derimot blitt straffet av velgerne. Historien straffer slike svake ledere mer enn samtiden gjør. President Herbert Hoover huskes i dag som en leder som feilet miserabelt da børskrakket sendte USA og Europa inn i en mørk økonomisk krise og massearbeidsløshet. Franklin Delano Roosevelt kom inn og ryddet opp, og viste stor handlekraft da han gjennomførte reformprogrammet New Deal. Han huskes i dag som en av USAs største presidenter. Alle de politiske lederne som var en del av det kraftløse politiske systemet før de Gaulle er glemt. Det er ikke de Gaulle, som fremdeles hylles av millioner av franskmenn. I Norge husket Einar Gerhardsen for sin jernvilje under oppbygningen av Norge etter andre verdenskrig. På tross av overtramp og feil – som ulovlig overvåkning av politiske fiender og en brutal maktbruk i eget parti – husker vi ham primært som en leder med en imponerende handlekraft, og dette sammen med et folkelig image gjorde han til «landsfaderen» i mange nordmenns hjerter.

Å sitte stille i båten av frykt for å gjøre feil kan kanskje være en grei måte å unngå kritikk på for den enkelte, men den beste strategien for å vinne og beholde makten for de som drives av mer enn ønsket om ikke å få kritikk, er å vise handlekraft og være fokusert på resultater – også når kritikken hagler og dine motstandere gjør sitt beste for å rive deg over ende.

Husk det Ap forstod så godt på 1940- og 50-tallet, det Frp forstod så godt på 2000-tallet og det Sp forstår så godt i dag: Det er en klok strategi å være kontroversiell og mislikt av mange, dersom det gir deg oppslutning nok til å få gjennomført det du brenner for.

 

 

 

KONTAKT
valgvinner.no

Alle henvendelser behandles konfidensielt