Høyres utfordringer foran Stortingsvalget i 2021 er nok til å gi statsministeren en alvorlig hodepine. Erna kan ikke lenger stole på at det er nok å demobilisere Ap-velgere. Og hun kan ikke bare gamble på at et Frp ut av regjering kan sikre et flertall. Hun mangler en klar overordnet strategi for valgseier.
Husker du valget i 2009? Da fikk Høyre fattige 17,2 prosent av stemmene. Men gjennom en fokusert overordnet strategi – som ble implementert med stor gjennomføringskraft – fikk de en fremgang på nesten 10 prosentpoeng, og havnet på en oppslutning på 26,8 prosent ved valget i 2013. Høyre ble også delvis hjulpet av at Arbeiderpartiet ikke presenterte et nytt prosjekt for bygging av landet, men som gikk til valg på tidligere prestasjoner fremfor nye visjoner, og dermed falt med 4,5 prosent.
Valget i 2013 ble vunnet av et Høyre som hadde en klar strategi som fikk gjennomsyre både beslutninger og budskap. Kort oppsummert lovte partiet velgerne fornyelse og nye visjoner (mobiliserte høyrevelgere), men samtidig lovte Høyre at Norge ikke skulle forandres vesentlig ved å fremstå som svært moderate, noe som gjorde det vanskelig for Ap å overbevise sine velgere om å komme seg til valgurnene (demobiliserte Ap-velgere). For å underbygge inntrykket av at Høyre hadde dempet sin gamle høyrepolitikk og blitt mer som et sosialdemokratisk folkparti gjennomførte partiet tiltak for å mildne imaget sitt. Erna Solberg ga ut boken «Mennesker, ikke milliarder». Man tonet ned sin historiske motstand mot LO. Man opprettet til og med nettsiden «arbeidspartiet.no». Høyre gjennomførte en kampanje med høy budskapsdisiplin.
Fra 2013 til 2017 falt Høyre noe, men denne nedgangen ble kompensert med et langt kraftigere fall for Ap. Høyre-/Frp-regjeringen overlevde og har siden utvidet regjeringen med Venstre (fra januar 2018) og KrF (fra januar 2019), før FrP gikk ut igjen (januar 2020). Arbeiderpartiets utfordringer i denne perioden var flere. For det første har Ap vært alt for sene med å forstå og absorbere den nye populistiske anti-elite-bølgen som har vokst kraftig i styrke. Dette er en mot-kulturell bølge, en reaksjon mot følelsen av å bli overhørt og belært om det politisk korrekte av elitene i politikk og media. Motstand mot sentralisering og kamp mot bompenger er eksempler på saker denne populistiske motkulturen bruker for å uttrykke sin frustrasjon. Det kostet Ap mange velgere.
For det andre gjennomførte strategene på høyresiden et langsiktig løp for å forme imaget til Aps leder Jonas Gahr Støre som en rik, elitistisk tåkefyrste. Målet var å få Støre til å fremstå som en frontfigur for den eliten som motkultur-velgerne misliker så sterkt. Saker om Støres rikdom som kommer opp igjen og igjen i valgkamp etter valgkamp er ikke i seg selv alvorlige, men de blir skadelige for Ap fordi de minner velgerne om at Støre er en sentral del av eliten. Høyresiden har fulgt en strategi der de har arbeidet hardt over lang tid for å befeste dette inntrykket, og slik demobilisert Ap-velgere.
Alt dette hjalp Høyre i 2017 fordi en stor andel av motkultur-velgerne som forlot Ap den gang ble sittende i sofaen heller enn å stemme på andre parti. Det har forandret seg. I dag vil mange av disse velgerne stemme på Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet de Grønne – partier som alle ønsker å kaste Erna og hennes regjering. Da strategien mot Støre ble lagt var Høyres partner Frp landets fremste parti for protestvelgere, men i dag hjelper den sterke anti-elitismen primært den rød-grønne blokken. Tiden vil vise om Frp utgang av regjeringen i januar 2020 vil hjelpe partiet i kampen om de populistiske stemmene, og dermed bidra til å sikre Ernas regjeringsgrunnlag.
Høyres andre store utfordring er at Solberg-regjeringen begynner å ligne faretruende mye på Stoltenberg-regjeringen anno 2013 i den forstand at regjeringen ikke lenger fremstår med et populært politisk prosjekt for fremtiden. Gjennom manøvreringen for å få Venstre og KrF inn i regjering skapte Solberg et etterlatt inntrykk av at makten i seg selv er det aller viktigste for Høyre.
Diskusjonene rundt abortloven gjorde et spesielt stort innhogg i Høyres image, ikke på grunn av saken i seg selv men fordi den etterlot inntrykket av at Erna og Høyre gjerne hestehandlet med kvinners og barns helse for sin egen vinning, for å beholde makten (ved å få KrF til å velge høyresiden). Dette etterlatte inntrykket har festet seg blant mange. Det mobiliserer velgere for regjeringens motstandere og gjør det vanskeligere å skape entusiasme både blant Høyres trofaste og potensielle velgere.
Den tredje store utfordringen er at Høyres samarbeidspartnere så til de grader sliter på målingene. Frp er ikke lenger en magnet for motkultur-velgerne (til tross for Sylvi Listhaugs mange forsøk på å kapitalisere på anti-innvandrings-populisme) og Venstre og KrF vaker under sperregrensen. Dette kan ikke Høyre gjøre så mye med. Frp gikk ut av regjeringen for igjen å stå fritt til å konkurrere om de populistiske velgerne, men det er for tidlig å si om dette vil lykkes. Dessuten vil det kunne skape mer kaos for det som nå har blitt en mindretallsregjering igjen. Konklusjonen er at dersom Høyre ikke klarer å løse sine egne utfordringer og vinne på egen kjøl, vil partiet kanskje ikke kunne reddes av sine samarbeidspartnere i 2021.
Høyre sliter også under at dyktige strateger og image-byggere som Sigbjørn Aanes og Julie Brodtkorb ikke lenger er like sentrale. De er fremdeles i Ernas sfære, men å gi råd utenifra gir en langt mindre gjennomføringskraft enn det å være dypt plantet på innsiden. Mens Erna Solberg og hennes aller nærmeste bruker krefter på å holde regjeringen samlet, er det i dag ingen åpenbare krefter i Høyre som har en klar strategi som kan veie opp for samarbeidspartnernes motgang, eller har evnen til å sette en slik strategi ut i livet.
I politikken kan alt endres selvsagt, det er lenge til neste valg og mye kan skje under overflaten i Høyre som vi som står utenfor ikke ser. Høyre er et ressurssterkt parti som gjør målinger, gjennomfører analyser, driver omfattende oppo-research, legger planer og har ressurser til å følge opp planene de legger. Men Ernas hodepine kommer fra det faktum at partiet ene og alene må stole på seg selv i 2021, og at Høyre ser ut til å ikke ha en omforent treffsikker strategi for å utvide og mobilisere sin egen velgerbase. Frp kan kanskje kan styrke seg igjen, etter at de gikk ut av regjeringen for å ta opp kampen om de populistiske stemmene.
Men det er en fattig trøst for en statsminister under betydelig press.
(Dette er en oppdatert versjon etter FrPs uttreden av regjeringen 20.januar 2020.
Kommentaren ble først publisert i sin opprinnelige form oktober 2019.)
Les mer om hvordan Høyre brukte politisk aikido for å endre Jonas Gahr Støres styrker til svakheter her:
https://valgvinner.no/strategi/politisk-aikido/