UTFORDRE KJERNE-VELGERNE FOR Å TILTREKKE SEG NYE

Økonomiske skillesaker og sosiale skillesaker

Venstresiden har helt siden 1940-tallet vunnet valg på økonomiske skillesaker – saker som rettigheter i arbeidslivet, boliger til alle, utdanning til alle og et progressivt skattesystem. Dette var saker som oppstod i kjølvannet av den økonomiske venstrepopulismen i USA på 1930-tallet. Flertallet ble satt opp mot det rike mindretallet. Arbeiderklassen og middelklassen har blitt satt opp imot høyresidens rike støttespillere. Og venstresiden vant lenge valg fordi denne historien fikk dominere den offentlige debatten.

Høyresiden slet i flere tiår med hvordan de skulle møte denne økonomiske venstrepopulismen. Så lenge økonomiske argumenter ble brukt, gikk et flertall av velgerne nesten alltid til venstre. Men høyresiden knakk til slutt koden. De omfavnet sine egne sosiale skillesaker – saker som frykt for kriminalitet og høye skatter, skepsis til innvandring, vern om familieverdier, motstand mot misbruk av offentlige støtteordninger. 

Dette har vært bildet i omtrent alle vestlige demokratier de siste 40 årene. Mens venstresiden har angrepet den økonomiske eliten i næringslivet og overklassen («de rike næringslivselitene» som tar en for stor del av kaka) har høyresiden angrepet den kulturelle og akademiske eliten i politikk og media («de politiske elitene» som vil ta fra deg friheten din og styre livet ditt). Høyresidens følelsessaker har vært kulturelle skillelinjer og frihet, mens venstresiden har fortsatt å snakke mest om økonomiske skillelinjer.

At sosiale skillesaker fungerer bedre enn økonomiske regnestykker når folk skal gjøre et valg, er ikke overraskende. Vi ser akkurat det samme mønsteret ellers i samfunnet rundt oss i dag. Ta endringene i hvordan varer og tjenester selges til oss. SAS selger ikke lenger flyturer, de selger tryggheten om at du kommer hjem til datteren din i tide, så du kan være der og trøste når hun er redd for monstre under senga.  Tine selger ikke lenger bare melk, de selger lokal tilhørighet til regionen der du bor. Shell reklamerer for sine rabattordninger med slagordet «Vi tar vare på våre nærmeste». Man reklamerer ikke lenger for produkter og tjenester, men for følelser. Man selger ikke lenger til hjernen, men til hjertet.

Dette er den samme virkeligheten som politikk skal formidles i. Derfor har saker som skepsis til innvandring, vern om «norske verdier» og nasjonal kulturarv, kamp mot misbruk av offentlige ordninger, bevæpning av politiet og mer disiplin i skolen fått stadig bedre grobunn. Venstresidens har nesten utelukkende avvist å inkludere slike saker i sine politiske plattformer, og har dermed skjøvet fra seg stadig flere arbeiderklasse-velgere, fordi man har oppfattet at selve virkelighetsbeskrivelsen som standpunktene hviler på hører hjemme på høyresiden. Man har derfor tatt avstand fra dem og distansert seg fra dem i den offentlige debatten.

I boken The Righteous Mind går psykologen Jonathan Haidt dypere inn i hvorfor venstre- og høyresiden tolker viktige samfunnsspørsmål så ulikt. Haidt gjennomførte en omfattende studie av eksisterende forskning, og fant fem grunnleggende moralske fundament.

1. Skade/omsorg – vår empati og vårt ønske om å beskytte.
2. Rettferdighet/gjensidighet – rettferdig balanse mellom individ i fellesskapet.
3. Gruppelojalitet – trofasthet til andre medlemmer av din «indianerstamme» (f.eks. andre fra ditt hjemsted, din nasjon, din religion).
4. Respekt for og behovet for autoriteter.
5. Respekt for «det som er hellig og rent».

Disse fem grunnleggende moralske følelsene utvikles og vektlegges forskjellig på venstre- og høyresiden. Haidt fant at de to første overveldende dominerer hos de fleste på venstresiden i politikken, som vektlegger de siste tre i mindre grad. Hos de fleste på høyresiden vektlegges derimot alle de fem moralske grunnfølelsene like mye. Venstresiden sliter med å forstå og forholde seg til hvor grunnleggende de siste tre moralske grunnfølelsene stikker hos mange velgere. For eksempel viktigheten av kjernefamilien som institusjon, respekt for politi og rettsvesen, motstand mot flaggbrenning, eller skepsis til fremmede innslag som endrer gruppen vi tilhører (innvandring). Dette er sosiale skillesaker som engasjerer og beveger både sentrums- og høyrevelgere i langt større grad enn venstresidens velgere.

Haidts analyse forklarer hvorfor venstresiden fortsatt fokuserer så sterkt på økonomiske skillesakene, mens høyresiden har fått dominere de sosiale skillesakene. Bakgrunnen er ikke en logisk vurdering, men hvilke saker som utløser de sterkeste følelsene hos høyre- og venstresiden. Dette forklarer også hvorfor høyresiden har erobret stadig flere hjerter.

 

Velgernes virkelighetsbeskrivelse

Mange politiske ledere i arbeiderbevegelsen har vært redde for å utfordre sine kjernevelgere ved å løfte frem sosiale populistsaker, for eksempel behovet for å stille tydelige krav til mottakere av offentlig sosialhjelp. I 1991 tok Ap’s Rune Gerhardsen bladet fra munnen og krevde at offentlige sosiale hjelpeordninger i Norge skal være en stige som hjelper folk opp når de trenger hjelp, ikke en ordning for varig livsopphold. Når man mottar goder må det følge krav med på kjøpet, argumenterte Gerhardsen, i tråd med Aps gamle slagord «gjør din plikt, krev din rett». I boka Snillisme på norsk skrev Gerhardsen:

«Jeg har kalt det snillisme. Jeg har brukt ordet som betegnelse på det fenomenet at vi som samfunn, i det godes hensikt, har tøyd systemet mot den ekstreme og misforståtte velvillighet. De gode idealer trekkes ut i parodier. Alle krav skal innfris, alle problemer skal løses og alle menneskelige vanskeligheter ivaretas. Snillisten møter alle krav med velvilje. … Konsekvensen blir at ansvaret undergraves og at det ikke lenger stilles krav til enkeltmennesket.»

Gerhardsen utfordret med sin bok den politiske korrektheten som til tider har preget store deler av venstresiden. Selv om det brede flertallet av velgerne sannsynligvis var enig i det han tok opp, endte utspillet og boken med at Gerhardsen ble angrepet av sine egne og fikk kraftig bulk i sin politiske karriere – utspillet falt nemlig på utsiden av det som da var politisk korrekt. Denne elitestyrte politiske korrektheten skremmer mange vanlige tillitsvalgte på venstresiden fra å ta virkelighetsbeskrivelsen som ligger bak de sosial-populistiske sakene på alvor. Noe som igjen fører til at en stor gruppe velgere opplever en voksende avstand til Ap og venstresiden. (Mer om dette finner du i teksten «Bruk kraften i populismen.»)

Det å godta virkelighetsbeskrivelsen bak sosiale skillesaker – særlig på områder der den deles av et bredt flertall i folket – er selvsagt ikke er det samme som å kopiere høyresidens løsninger. Tvert imot kan Ap og resten av venstresiden skape nye politiske løsninger for disse utfordringene. I politikken har er enkelte mest opptatt av å slå seg på brystet og vise at de har de politiske korrekte meningene. Andre er mest opptatt av resultater, selv om det betyr at de må inngå kompromisser for å få makt. Den første gruppen kan påvirke meninger, men det er den siste gruppen som forandrer verden. Man kan ikke få gjennomslag for nye og bedre løsninger på utfordringer som sosiale reformer, rettferdig fordeling, miljøutfordringer, integrering og kriminalitet uten å vinne valg. Og man vinner ikke valg uten å ta folks følelser, tilhørighet og rettferdighetssans på alvor.

Britiske velgere oppfattet tidlig på 1990-tallet det britiske Arbeiderpartiet, Labour, som ensidig opptatt av årsakene til at folk ble kriminelle (som fattigdom, arbeidsløshet, utenforskap) og for lite opptatt av å etterforske og straffe de som utførte kriminelle handlinger. Store deler av velgerne mente rett og slett at Labour var for slappe i klypa mot de kriminelle. Kriminalitet var derfor blitt en vinnersak for de konservative, som var mye tydeligere på straff og moralspørsmål. Labours Tony Blair forstod at dette ikke kunne fortsette. I en tale i januar 1993 sa Blair at «Arbeiderpartiet er det ekte lov og orden-partiet i Storbritannia i dag.» I mars gjentok han budskapet i avisen the Sun: «Det er en gjensidig avtale – vi gir muligheter, vi krever ansvar. Det finnes ingen unnskyldning for kriminalitet. Ingen!»Og i sin landsmøtetale samme år: «Arbeiderpartiet er det ekte lov og orden-partiet i Storbritannia i dag. Tøff mot kriminalitet, tøff mot årsakene til kriminalitet.» Blair sørget for at dette ble mantraet for det britiske Arbeiderpartiets nye retning i justispolitikken. Flere i Labours egne rekker som mente at et sterkt fokus på forebygging av kriminalitet var viktigere enn strenge reaksjoner, reagerte negativt på taktskiftet. De følte at Blair benyttet høyresiden språk og virkelighetsbeskrivelse. Men Blairs budskap om å være «tough on crime, tough on the causes of crime» fant bred gjenklang hos arbeider- og middelklasse-velgere som følte at Labour endelig lyttet til dem igjen – den viktigste grunnen til at Labour i 1997 gjenerobret makten etter 18 års høyrestyre.

Velgerne i USAs arbeider- og middelklasse mente på 1990-tallet at det var riktig at det var et sosialt sikkerhetsnett for de som falt utenfor, men de mente samtidig at det måtte stilles krav til de som mottok sosialhjelp om aktivt å forsøke å komme seg i jobb igjen, at ingen burde leve på sosialhjelp over lang tid. Dette strittet mange i det Demokratiske partiet imot. De ønsket ikke å stille strengere krav til sosialhjelpsmottakere. Republikanerne fikk saken for seg selv og erobret eierskap i arbeidet mot misbruk av offentlige hjelpeordninger, mens demokratenes holdning førte til at mange velgere følte at demokratene ikke lenger lyttet til dem og ikke tok dem på alvor. Bill Clinton snakket derfor på vegne av den jevne amerikaner da han erklærte at «Welfare must be a second chance, not a way of life». Clinton lanserer en sosialhjelps-reform med fokus på jobbtrening og krav om å få folk ut i arbeidsmarkedet igjen, kombinert med en levelig minimumsinntekt. Mange i det demokratiske partiet var sterkt imot reformen, og kritiserte Clinton. De opplevde at han brukte høyresiden språk og godtok høyresidens virkelighetsbeskrivelse. Men det brede flertallet i folket opplevde det annerledes – de oppfattet at demokratene endelig hadde fått opp øynene for hva de mente var en mer riktig og rettferdig bruk av fellesskapets midler. (Clintons konkrete tiltak var for øvrig delvis vellykket, delvis en feilslått; mange flere kom tilbake i jobb og fikk et bedre liv, men andelen fattige barn økte.)

Clinton utfordret også republikanernes tidligere monopol på saker som kampen mot kriminalitet og økonomisk ansvarlighet. Han la frem et budsjett i balanse, med en plan for å få bukt med det løpende budsjettunderskuddet. Alt dette skapte motreaksjoner blant hans egne kjernevelgere, men det ga samtidig Clinton tilgang på nye velgergrupper og tok opp konkurransen om de mange velgerne som var opptatt av disse sakene. Han leverte en lang oppgangsperiode med sterk jobbvekst.

I Norge utfordret Stoltenberg II-regjeringen både Aps egne kjernevelgere og de politiske elitene på venstresiden, da den gikk inn for full barnehagedekning ved å slippe til langt flere private drivere og eiere, i tillegg til en offensiv offentlige utbygging. En så sterk satsing på private aktører var nesten utenkelig i en stor Ap-styrt velferdsreform før Stoltenberg. Dette gjorde han samtidig som han pleiet et godt forhold til den tradisjonelle venstresiden i arbeiderbevegelsen og fokuserte på verdien som ligger i å gi alle – særlig kvinner – en lik sjanse i arbeidslivet gjennom full barnehagedekning. (I iveren etter flere plasser, ble det imidlertid ikke laget klare nok regler for å hindre private investorer i å tappe systemet for uforholdsmessig mange offentlige midler.)

Stoltenberg søkte også å finne en balanse i innvandringspolitikken, mellom det liberale synet til aktivistene i partiet og det mer skeptiske synet hos flertallet av Aps velgere. Stoltenberg erklærte at målet var «En streng og rettferdig innvandringspolitikk», et kompromiss som i flere år fjernet mye av sprengkraften i innvandringsdebatten og svekket de mest innvandringskritiske partiene.

De fleste progressive ledere som har vunnet valg og gjenvalg de siste tjue årene har omfavnet sosiale populistsaker som høyresiden tidligere hadde monopol på. På samme måte har dyktige ledere på høyresiden tatt opp konkurransen om flere av venstresidens saker. Igjen: Det er altså velgernes virkelighetsbeskrivelse og rettferdighetssans de suksessfulle lederne har omfavnet, ikke motpartens konkrete løsninger. Også progressive partier på venstresiden trenger en innvandringspolitikk, en skattepolitikk og en sosialpolitikk som har rotfeste i rettferdighetssansen hos det brede flertallet av folket. Like mye som partiene på høyresiden trenger å presentere en politikk på arbeidstakerrettigheter og fordeling som ikke ødelegger muligheten til å få oppslutningen blant flertallet i befolkningen.

 

Everyone belongs and everyone deserves a chance

Ved valget i 2000 var George W. Bush republikanernes presidentkandidat. Kjernen i det republikanske partiet presset Bush, de ønsket at han skulle å gå til valg på en tradisjonell høyre-plattform: Store skattekutt, krav om at hver enkelt måtte ta et større personlig ansvar og store kutt i offentlige føderale velferdsprogram. Men Bush forstod at en kopi av den rene skattekutt-politikken skapt under Reagan ikke var nok til å gi ham flertall.

Da Reagan ble valgt i 1980 og gjenvalgt i 1984 var det på budskap om optimisme og sterkt lederskap i den pågående kalde krigen mot Sovjetunionen. Reagan solgte håp til et Amerika med en deprimerende stagflasjon, stor arbeidsledighet og kald krig. Men i 2000, etter åtte år under Bill Clinton, var amerikansk økonomi sterk igjen. Optimismen var utbred, budsjettunderskuddet var borte, sosialhjelpsreformer hadde fått flere i arbeid, og kommunismen lå død og begravet. Samtidig hadde demokratenes kjernesaker, som bedre skoler og mer miljøvern, fremdeles betydelig gjennomslagskraft. Clinton hadde dessuten sørget for at republikanerne hadde mistet monopolet på mange av de sosiale skillesakene som tidligere hadde mobilisert de konservative sentrumsvelgerne (mer Bill Clinton under strategien «Utholdenhet og comeback»).

George Bush kunne derfor ikke vinne valget på en klassisk republikansk agenda. Han måtte utvide republikanernes appell og erobre nye velgergrupper. Derfor presenterte Bush en ny politisk plattform: «Compassionate conservatism» – en konservatisme som angivelig skulle være mer barmhjertig og omsorgsfull. I boken sin A Charge to Keepetterlyste Bush en offensiv kamp mot fattigdom, som skulle føres gjennom kirker og frivillige organisasjoner, og han omfavnet nestekjærlighet som sin nye politiske ledestjerne. Bush skrev «everyone belongs and everyone deserves a chance». Dette var langt unna de sterke formaningene om personlig ansvar som republikanernes aktivister og kjernevelgere var vant til, og Bush ble kritisert av sine egne for å ha beveget seg vekk fra høyresidens idealer og ble beskyldt for å omfavne venstresidens virkelighetsbeskrivelse.

Men Bush forstod at han måtte trosse sin egen base og konkurrere med demokratene på deres banehalvdel for å vinne nye velgergrupper. Den første store saken hans var skolepakken No Child Left Behind, som skulle ha som mål å løfte de elevene som slet mest med å henge med i undervisningen. Skole var et område der demokratene tradisjonelt hadde dominert velgernes tillit. Nå stjal Bush flere av disse velgerne fra det demokratiske partiet. Bush markedsførte seg som en barmhjertig og omsorgsfull leder, opptatt av å hjelpe skolebarn som sakket akterut, en leder med en utstrakt hånd til de fattigste. Dette var grunnen til at han vant presidentvalget i 2000. (Først etter terrorangrepene den 11.september i 2001 beveget Bush seg tilbake til en mer tradisjonell republikansk agenda med store forsvarsutgifter i sentrum.)

Compassionate conservatism var til stor inspirasjon for høyrepartiene i Europa. Også det britiske konservative partiet stjal fra venstresiden for å lokke til seg flere velgere. Det svenske høyrepartiet Moderaterna lanserte seg som «det Nya Arbetarpartiet» for å erobre nye velgergrupper. Høyre i Norge fulgte samme oppskrift, før valget i 2013 opprettet de internettsiden www.arbeidspartiet.no. De endret språkbruken og begynte å bruke venstresidens språk og ideer, som de tidligere med forakt i stemmen hadde stemplet som sosialistiske. Høyre gikk til valg på slagord som «muligheter for alle» og «trygg omsorg». De begynte også å konkurrere om troverdigheten på flere av de tradisjonelle venstre-side-sakene.

Endringen i språkbruken fra Høyre i Norge, Moderaterna i Sverige og Republikanerne i USA førte imidlertid ikke til at de la om politikken sin i særlig grad. I hovedsak forble de tro mot sin grunnleggende politiske filosofi og fortsatte å gjennomføre sin tradisjonelle høyrepolitikk, med noen mindre tilpasninger. Det samme gjorde ledere fra sentrum-venstre som Clinton, Blair og Stoltenberg, som i all hovedsak fortsatte å gjennomføre tradisjonell venstrepolitikk samtidig som de tok opp konkurransen om velgernes tillit innenfor enkelte populistsaker som høyresiden tidligere hadde hatt monopol på.

For partiaktivister og kjernevelgere har ikke dette alltid vært like enkelt å godta. Det har ofte vært slik at behovet for nytenking har blitt akseptert først etter lange perioder med motgang. «New Democrat» Bill Clinton ble nominert som demokratenes presidentkandidat først etter at republikanerne hadde dominert og vunnet presidentvalg i 20 av de foregående 24 årene. Grasrota i det demokratiske partiet skjønte at noe måtte endres i måten de kommuniserte på, men de likte det ikke. «New Labours» Tony Blair ble valgt som leder i det britiske arbeiderpartiet først etter at de konservative hadde vunnet valg og styrt Storbritannia i 18 lange år. Medlemmene og aktivistene i Labour skjønte at noe måtte endres i måten de kommuniserte på og hvilke saker som ble satt i fokus, men de likte det ikke.

Mange ønsket Jens Stoltenberg som arvtaker etter Gro Harlem Brundtland, men man måtte gjennom to valgnederlag som ga borgerlige regjeringer både i 1997 og i 2001 før Arbeiderpartiet endelig var klare til å gi Jens makten som både leder og statsministerkandidat. I en av hans beste taler, på Landsmøtet i Arbeiderpartiet i 2014, hyllet han pragmatismen som sin politiske rettesnor. Jens sa som Gerhardsen at «det er resultatene som teller.» Jens var opptatt av å løse folks hverdagsutfordringer uten å la seg binde til masten i søken etter ideologisk renhet. Denne pragmatismen ble en stor styrke for ham, spesielt da finanskrisen rammet landet før Stortingsvalget i 2009, og Jens ledet den rød-grønne koalisjonen til en  ny seier.

Både Stoltenberg, Blair, Bush og Clinton fant måter å ta vare på kjernevelgerne sine, mens de arbeidet utrettelig med å utvide velgerbasen sin. Politiske statsmannskunst er å finne balansen i det å kultivere sin egen base samtidig som man utvider den på måter som utfordrer den.

Det er også en viktig prinsipiell lærdom her. Man vinner sjelden valg ved å skyve fra seg alle velgere som har en annen virkelighetsoppfatning enn den man finner i den innerste kjernen av sitt eget parti. Man må våge å tenke nytt, omfavne nye ideer og utfordringer, og skape nye løsninger. En av landets fremste parlamentarikere, Einar Førde, holdt i 1981 en av sine beste taler, der han ba oss legge vekk de gamle dogmatiske løsningene og omfavne en mer pragmatisk evne til nytenking:

«Enda mindre enn før har vi råd til å være dogmatiske. Dette samfunnet blir mer og mer innfløkt. Mindre og mindre er veien frem ei snorrett linje mellom to punkt. … Sammenhengen mellom mål og handling blir mer komplisert. Vi trenger mer fantasi og evne til nytenking for å finne de nye reformene. Men vi trenger også større evne og mot til å forkaste det vi tidligere har gjort, dersom det ikke ble som det var tenkt. … La oss slå et slag for vår evne til å utøve samfunnskritikk. Men samfunnskritikken må også omfatte evnen til å utøve selvkritikk.»

 

‘Nu skal vi kle på oss de klærne andre stjal mens vi badet’

Når ledere tar i bruk motstanderens virkelighetsbeskrivelse for å fremme nye løsninger, skaper det ikke bare frustrasjon i egne rekker. Frustrasjonen kan like gjerne boble til overflaten hos politiske motstandere. Høyre gjennomførte på 1980-tallet både kloke og mindre kloke moderniseringsgrep i det norske samfunnet. Da statsminister Gro Harlem Brundtland og Arbeiderpartiet forlot flere av sine gamle kollektivistiske standpunkt, adopterte enkelte av Høyres standpunkt og etter hvert gjenerobret rollen som modernisering-partiet fra Høyre, utløste det naturlig nok stor frustrasjon blant Høyres ledere. I en tale til Høyres landsmøte klagde Syse «Nu skal vi ta tilbake og kle på oss de klærne våre som andre [Ap] stjal mens vi badet!»

Det mest frustrerende for Høyre var at samtidig som Ap hadde overtatt moderniserings-imaget, hadde ikke sosialdemokratene adoptert mer enn bare noen av høyresidens løsninger. Gro godtok de samfunnsendringene som det brede flertallet i folket omfavnet – som fjerning av NRK-monopolet og lengre åpningstider i butikkene – men forsvarte fortsatt sterke offentlige velferdsordninger, statlig eierskap og et skattesystem med høy grad av omfordeling. Det var den nye virkelighetsoppfatningen hun og Ap adopterte, i sakene der folket krevde endring.

Dette fikk Gro og resten av fornyerne tyn for i egne rekker. Det ulmet blant mange av de radikale kjernevelgerne. Flere mente Gro beveget seg for langt til høyre og ga tydelig uttrykk for det. Om de hadde rett eller ikke er ikke hovedpoenget her. Poenget er at Gro våget utfordre kjernevelgerne for å vinne nye velgergrupper – en velprøvd strategi for å vinne og beholde makten.

Slik Syse klaget over at Ap kopierte høyresidens språk for tretti år siden, klager mange på venstresiden i dag over at Høyre stjeler venstresidens språk og begreper. Et godt eksempel er arbeidsmiljøloven; Høyre snakker om «å myke opp» loven for å skape «større fleksibilitet» for arbeidstakerne og sikre at «flere kommer seg inn i arbeidsmarkedet» – mens de i realiteten svekker loven. Frustrasjonen dette skaper på venstresiden er forståelig, men kritikerne burde heller bruke kreftene på å lære av vellykket politisk håndverk. Først da kan man vinne tilbake makten og styrke arbeidstakernes rettigheter.

For å holde oss til Syses metafor er det med andre ord «klærne» disse lederne har stjålet, ikke innholdet. Da Bush anerkjente kampen mot fattigdom som en sentral del av sin nye virkelighetsbeskrivelse, fulgte han ikke opp med å kopiere Demokratenes løsninger. I stedet lanserte han en plan for å bruke kirker og frivillige organisasjoner for å bekjempe fattigdommen. Demokratene mente dette var utilstrekkelig medisin i kampen mot fattigdom. Men det var altså klærne (virkelighetsbeskrivelsen) Bush «stjal», ikke innholdet (løsningene). Han lanserte sine egne løsninger, fundamentert i sine egne konservative verdier.

Mange republikanske kjernevelgere mente Bush undergravde individets personlige ansvar ved å akseptere venstresidens virkelighetsbilde av fattigdom. Men nettopp ved å omfavne dette virkelighetsbildet nådde Bush ut til nye velgergrupper som var opptatt av fattigdomsutfordringene. De belønnet Bush for å anerkjenne dette som et problem som krever aktive løsninger, og ga ham til slutt stemmene han trengte for å kunne flytte inn i det Hvite Hus, etter et av USAs jevneste valg på over hundre år.

 

Mobilisere – eller demobilisere?

Men hva gjør du om det politiske landskapet er låst, og du ikke har muligheten til å mobilisere nye velgergrupper? Demokratiet handler om å sikre flertall. Flertall oppnår du ved å mobilisere velgere som vil stemme på deg, og demobilisere velgere som ellers ville stemme på din motstander. Om du ikke kan få flere stemmer, må du sørge for at motparten får færre. Dette var kjernen i strategien som ledet Trump til seier i 2016.

Demobilisering – å få motstanderens velgere til å sitte hjemme på valgdagen – kommer ofte som en naturlig konsekvens av at velgere opplever at de ikke lenger har et godt alternativ å stemme på. Den vanligste måten å demobilisere motstandernes velgere på er å skape en negativ stemning rundt dem. Det kan man for eksempel oppnå med personangrep, som når sentrale høyrefolk angrep Ap-leder Jonas Gahr Støre fordi hans foreldre brukte private omsorgstjenester («lever ikke som han prediker»), eller Høyres angrep på Støre fordi han gikk Birken («han er fra eliten»), eller når høyresiden stempler Støre som «tåkefyrste». Slike angrep får flere av Arbeiderpartiets velgere til å sitte hjemme på valgdagen. Det er også grunn til å anta at endel av sakene som har kommet opp rundt Støres rikdom i valgkampene 2017 og 2019 kom etter innspill (der researchen allerede var gjort), press eller hint fra politiske motstandere.

Arbeiderpartiet har også demobilisert høyrevelgere. I sluttspurten av stortingsvalgkampen 2017 gikk Ap til angrep på statsminister Erna Solberg (H) fordi hun tillot uverdige og splittende utspill fra statsråd Sylvi Listhaug (FrP). Blant annet gikk nynazisten Tore Tvedt ut og ga sin støtte til Listhaug. Kritikken samlet Aps velgere bak et felles verdispørsmål og bidro til at partiets lange nedtur på målingene stanset opp. Men kritikken virket også demobiliserende på endel verdikonservative høyrevelgere som var opptatt av en verdig og saklig tone i offentligheten, og som mislikte at Høyre-/Frp-regjeringen fikk støtte fra nynazister. Angrepene virket kanskje ikke så demobiliserende som Ap hadde håpet, men la uten tvil grunnlaget for at Listhaug et halvt år senere, etter nok et ekstremt utspill som sendte Solberg-regjeringen til randen av regjeringskrise, måtte gå av som justisminister.

I USA har høyresiden rendyrket strategien med å demobilisere motstanderens velgere. Mens republikanerne har et klart flertall blant hvite velgere, stemmer den voksende gruppen ikke-hvite velgere i stor grad på demokratene. Da president Obama ble valgt som president i 2008, kapret han hele 80 prosent av velgere med minoritetsbakgrunn. Uten dem ville han ikke ha vunnet – og uten dem kan ikke en demokratisk presidentkandidat vinne i 2020. Å demobilisere disse velgerne er derfor en hovedstrategi for republikanerne. Taktikken er å holde dem hjemme både ved hjelp av negative angrep på demokratenes kandidater. Men republikanerne bruker fysiske tiltak for å gjøre det vanskeligere for dem å stemme på valgdagen.

Det finnes selvsagt både etiske og uetiske måter å demobilisere motstanderens velgere på. Martin Gelin, USA-korrespondent for svenske Dagens Nyheter, beskriver i boken Den Amerikanska Høgern noen av de mange virkemidlene republikanerne benytter. Allerede under Barry Goldwaters presidentkampanje i 1964 ble det igangsatt initiativet fra høyresiden for å senke valgdeltakelsen i områder der det bodde mange fattige og etniske minoriteter – velgere som i overveldende grad stemte på demokratene. Det ble for eksempel sendt ut brev til velgere i slike områder der det stod at alle som hadde endret sin bostedsadresse en måned før valget ikke hadde mulighet til å stemme, noe som ikke var sant men allikevel førte til at mange demokratiske velgere ble sittende hjemme. De sendte også ut informasjon med feil dato for valgdagen.

Republikanere har også innført statlige krav om fotolegitimasjon ved valg. Det kan høres tilforlatelig ut, men andelen ikke-hvite velgere som mangler slik legitimasjon er mye høyere enn blant hvite velgere. Mens bare 8 prosent av hvite velgere ikke har fotoidentifikasjons-papirer, er tilsvarende andel hele 25 prosent blant svarte velgere, og henholdsvis 19 og 20 prosent blant velgere med spansk og asiatisk etnisitet. Gelin viser til en undersøkelse foretatt av Houston Chronicle som konkluderer med at valgdeltakelsen blant spansktalende velgere i USA synker med hele ti prosent ved innføring av krav om fotolegitimasjon. 60-70 prosent av disse velgerne stemmer vanligvis på demokratene. Flere stater har innført slike krav, og slik holdt mange demokratiske velgere hjemme på valgdagen.

Enkelte har opptrådt med en sjokkerende hensynsløs kynisme. Kampanjesjefen for den republikanske guvernørkandidaten ved valget i Maryland i 2010, Paul Schurick, sa: «Det beste valgutfallet er at vi holder nede valgdeltakelsen […] gjennom at svarte velgere holder seg hjemme.» Kampanjen orkestrerte over hundre tusen såkalte robocalls (telefonoppringninger med et ferdiginnspilt budskap) til demokratiske velgere med budskap om at de ikke trengte å gå og stemme, fordi deres kandidat kom til å vinne uansett. De som ble oppringt trodde det var det demokratiske partiet som ringte dem, og mange fulgte derfor oppfordringen om å slappe av i sofaen heller enn å stå i kø utenfor stemmelokalet. Schurick, en veteran innenfor republikansk kampanjearbeid, ble dømt for valgbedrageriet.

Strategier for demobilisering kan fort slå tilbake på den som har satt dem i spill. Når den som angriper går for langt og det avdekkes hvem som står bak, kan ens egne velgere demobiliseres samtidig som motstanderens velgere mobiliseres i forsvar av sitt eget parti. Enkelte ganger har også dyktige politiske strateger lyktes med å snu angrep fra motstanderen som var ment å demobilisere, til å mobilisere egne velgere i stedet. Da folk med tilknytning til Nixons presidentkampanje i 1960 åpenlyst angrep demokratenes presidentkandidat John F. Kennedy fordi han var katolikk– et angrep som hadde som formål å stanse protestantiske velgere fra å stemme på Kennedy – sendte Kennedys folk i hemmelighet ut en stor mengde løpesedler til nabolag som hadde overvekt av katolikker. «Ikke stem på katolikken Kennedy – Ingen Pave i det Hvite Hus!» stod det på de usignerte løpesedlene. Katolikkene antok løpesedlene var sendt ut av Nixon-kampanjen. Sinte over angrepet på egen religion flokket horder av katolske velgere til valgurnene for å gi sin stemme til Kennedy.

Den mest positive måten å demobilisere motstanderens velgere på er simpelthen å gjøre det bra på meningsmålingene. Når et parti gjør det godt og stemningen er laber for motstanderen, oppstår det en dynamikk som kan demobilisere motstanderens velgere. De fleste velgere vil helst være på vinnerlaget. Dersom folk tror partiet de tenkte å stemme på uansett har tapt er det naturlig nok mindre sjanse for at folk trosser regn, sludd og tidsklemma for å komme seg til stemmelokalet før det stenger. Godt humør og optimisme kan lønne seg. I valgkampen 2017 slo Erna Solberg fast med et smil: «Det er den blideste som vinner!»